geoff-dyer-1-web_1024x1024

Den engelske forfatteren Geoff Dyer aktualiserer flere sjangerdebatter med bøkene sine. Grensedragningen mellom sakprosa og skjønnlitteratur er én side av saken, men skriver Dyer egentlig essays, eller er det selfie-artikler?

 

Geoff Dyer

En ren besettelse. Basketak med D.H. Lawrence

Flamme forlag, 2014

 

Det jeg egentlig ville si. Utvalgte essays, 1989–2015

Flamme forlag, 2016

 

En ren besettelse. Basketak med D.H. Lawrence kom på norsk i 2014 og handler tilsynelatende om alt forfatteren Geoff Dyer gjør i stedet for det han har satt seg fore, nemlig å skrive en bok om forfatteren D.H. Lawrence. I tillegg kan den leses som et oppgjør med litteraturvitenskapens teorifetisjering, for i boken skriver Dyer seg eksplisitt opp mot universitetsmiljøet, spesielt på 1980- og -90-tallet, da litterære studier var preget av tung teori:

 

På null tid var teori blitt mer av en ortodoks lære enn den formen for studium den forsøkte å bli kvitt. Enhver foreleser som var verdt sin vekt i cordfløyel, snakket flytende diskursisk og kunne signifikant og signifikat i det uendelige.

 

I En ren besettelse posisjonerer Dyer seg som en litterær helt, i motsetning til den tørre, lidenskapsløse spesialist-skurken, noe han lykkes utmerket med. Dyer fremstår som en noe sur outsider som vever sine stadig mislykkete forsøk på å komme i gang med Lawrence-boken sammen med livet slik det utspiller seg underveis i arbeidet. Dyer reiser mye, og hans kjæreste Laura er stadig med. Reisemotivet, det vil si Dyer som forflytter seg fra by til by, land etter land, gir boken narrativ drivkraft, og vi kjenner igjen grepet fra Morten Strøksnes’ Havboka, hvor de stadige reisene til Skrova og videre ut på havet rammer inn boken.

I Havboka er målet for reisene å fange ei håkjerring. I En ren besettelse er målet derimot mer tvetydig. Boken om D.H. Lawrence ser jo dagens lys til slutt, men den er like mye en metalitterær sakprosabok som står i opposisjon til etablerte kutymer for hvordan korrekte fagbøker skal skrives. Boken slekter også på Italo Calvinos roman Hvis en reisende en vinternatt, som kun består av romanåpninger, der drivkraften nettopp er å finne «den egentlige boken». Dyer har med andre ord skjønnlitterære medsammensvorne.

 

SPESIALIST VERSUS LEVEMANN

Dyers personlige stil er gjennomført uhøytidelig, spesielt i omgangen med kanoniserte forfattere. For eksempel kan det å gjøre ingenting (såkalt latskap) bli en høyverdig syssel hvis forfattere som Rilke har skrevet om det. Dyer gjengir dette sitatet fra et av Rilkes brev:

 

Jeg har ofte spurt meg selv om de dagene vi tvinges til lediggang, ikke er nettopp dem da vi lever i den dypeste aktivitet? Om ikke all vår gjerning, når den senere følger, ikke bare er den siste etterdønning av en stor bevegelse som foregår i oss på disse uvirksomme dager …

 

I En ren besettelse fremstår Geoff Dyer som en levende og følsom person (samt belest, bereist og beleven), i motsetning til spesialistene. Dette er et kjent motsetningspar fra litteraturens verden. I Hedda Gabler finner vi for eksempel spesialisttypen i den lettere karikerte Jørgen Tesman, hans studier av den «den brabantske husfliden i middelalderen» gjør ham blind og døv for livet rundt ham. I Tesmans antagonist, den dionysisk-begavete Ejlert Løvborg, vil Geoff Dyer definitivt finne en åndsfrende – i hvert fall slik Dyer selv fremstår i En ren besettelse. Vi har med arketyper å gjøre, i skjønnlitteratur som i sakprosa.

For den jevne leser (og kritiker) er sjangerdefinisjoner mest relevant på et deskriptivt plan, for å beskrive hvilke tekster man har med å gjøre. Akademiske essaydefinisjoner har derimot en tendens til å blande det deskriptive sammen med det normative, slik at et «godt» essay blir synonymt med et «korrekt» essay. Professor og forfatter Georg Johannesen skal ha sin del av æren, eventuell skylden, for at hans særegne stil og tone, det vil si velformulerte fyndord som refser dumheten her til lands, har fått en bråte hermekråker fra det akademiske feltet. De færreste er like velformulert som Johannesen, men et hederlig unntak i så måte er professor i nordisk litteraturvitenskap Eivind Tjønneland.

 

HVA ER KORREKTE ESSAYS?

I Vinduets temanummer om essayet (3/2015) bidrar Eivind Tjønneland med teksten «Montaigne som pseudoessayist». Her etablerer han et skille mellom «korrekte» essays og pseudoessays – nettopp ved hjelp av Georg Johannesen.

 

Med utgangspunkt i Bruno Berger […] bestemte Georg Johannesen pseudoessayet som enten uinteressante eller amatørmessige undersøkelser av viktige temaer, eller det motsatte; at kompetente personer skriver om likegyldige ting (1977, 39). Forbindelsen mellom sak og person er sentral. Essayet må forholde seg til en sak som er noe annet enn personen som skriver det. Hvis ikke kollapser det.

 

Pseudoessayistene er med andre ord mer opptatt av seg selv enn av saken. Tjønneland finner riktignok pseudoessayistiske trekk hos sjangerens grunnlegger, Montaigne, men først og fremst er det dagens tidsånd, det vil si den utbredte hangen til å skrive personlig, som varsler dårlig for essayet og vitner om tidens dumhet og forfall. Redningen ligger i å etablere en normativ essaydefinisjon:

Hvis ikke essaysjangeren skal bli et paradis for Facebook-narsissister, må sjangeren rett og slett omstøpes. Bare gjennom en revidert Montaigne lar sjangeren seg opprettholde, ellers er det like godt å skrinlegge hele prosjektet og kalle det noe annet, f.eks. en «selfie»-artikkel. Vi begynner å få mange selfieskribenter, mens essayister er mangelvare.

Normen for «korrekte» essays er at det personlige skal tjene saken.

I Det jeg egentlig ville si er Geoff Dyer innom lignende tanker om hva som kjennetegner et godt essay. I et intervju hentet fra Paris Review sier han følgende under samtalen om reiseessays: «Men selve betegnelsen reisessays har alltid virket som en tautologi på meg. Alle de beste essayene er epistemologiske reiser fra uvitenhet eller nysgjerrighet til kunnskap.»

Samlingen rommer 38 forholdsvis korte essays, hvor forfatteren fremstår som en polyhistor, altså en med brede interesser. Han skriver kunnskapsrike essays om alt fra fotografikunst, jazz, litteratur, mote, tegneserier, hotellrom og det å være enebarn. Legger vi Tjønnelands normative definisjon til grunn, stemmer merkelappen selfie-artikkel på enkelte av tekstene.

For eksempel består essayet om haute couture-visninger av mye reportasjelignende satire med Dyer som trasker rundt på motevisninger. Teksten løftes riktignok på slutten med noen essayistiske betraktninger rundt forholdet mellom haute couture og tidløse fruktbarhetsritualer, men det fungerer mest som en avsluttende punchline. Dyer blir større enn saken.

De beste essayene lever opp til Tjønnelands essaynorm. Dyer skriver innsiktsfullt og interessant om sitt forhold til Keith Jarrett, og videre om jazzens utvikling fra sentrum til periferi. I essayet om tegneserien De Fantastiske Fire kobler Dyer barndommens lesning til en hel rekke fenomener, for eksempel forholdet mellom Marvels tegneserieunivers og fremveksten av LSD, og reflekterer humoristisk rundt hvilke spor tegneserien kan ha satt i et lettpåvirkelig barnesinn.

De gode essayene er absolutt en reise fra uvitenhet til kunnskap, spesielt essayet om W.G. Sebald og Thomas Bernhard er et høydepunkt for litterater og lekmenn.

 

UTEN BLIKK FOR ESTETIKK

Men hva skal vi si om essayene hvor saken er Dyer selv? Samlingen byr på flere selvbiografiske essays hvor Dyer skriver om barndom, om arbeiderklassebakgrunn, om dopkultur og frilanstilværelse. Dette er utvilsomt selfie-artikler, altså pseudoessays. Men har Tjønneland rett i at dette dermed er et uttrykk for narsissisme og tidens forfall?

I omgangen med Dyers tekster får man uvegerlig inntrykk av at Tjønnelands normative essaydefinisjon har et stort, blindt felt. Det finnes intet blikk for nyanser i hvordan et essay-jeg kan bli brukt av kløktige forfattere. Et essay-jeg er jo et litterært virkemiddel på lik linje med et lyrisk jeg, eller et roman-jeg, for den saks skyld.

Eivind Tjønnelands forståelse av essay-jeget som synonymt med forfatterens eget «jeg» tar etter min mening ikke nok høyde for de litterære kvalitetene som kan ligge i et essay-jeg. Geoff Dyers essay-jeg fremstår som en livlig og vittig type som utvilsomt behersker kunsten å underholde leseren. Hvordan han er som person, vet jeg ingenting om, men for den jevne leser og kritiker er det intet problem å vurdere essay-jeget ut fra dets litterære kvaliteter. For den normerte essaydefinisjonen er det derimot lite rom for å applaudere essay-jeget ut fra dets estetiske funksjon alene.

I bunn og grunn virker det som om akademiske sjangerdefinisjoner forstår essay-jeget ut fra snevre, vitenskapelige konvensjoner om grad av saklighet og objektivitet. Jo mer «jeg» roter rundt i teksten, jo mindre nøytral, sann og faktisk fremstår selve saken. I en slik sammenheng blir avhandlingen «alle tings målestokk» og essay-jeget uttrykk for en subjektiv og relativiserende tendens som må doseres ut med omhu. Norsk, akademisk essaydebatt vil nok gjerne være Ejlert Løvborg, men kan fort ende opp som Jørgen Tesman: blind og døv for det som foregår i omgivelsene.

Bjørn Alex Herrman har oversatt begge bøkene til norsk, og han har etter mitt skjønn gjort en god jobb. Språket i En ren besettelse er gjennomgående smidig og lettflytende, mens enkelte essays har et noe stivt preg. Det tror jeg ikke oversetteren skal lastes for – det skyldes nok heller at Dyer selv til tider fører en noe rask penn, og at oversetteren har vært tro mot originalen.

Gro Jørstad Nilsen (48) er litteraturkritiker.