Spor er en vellykket blanding av journalistiske arbeidsmetoder og skjønnlitterære virkemidler.

Lena Sundström
Spor
Oversatt av Erik Ringen
Spartacus forlag, 2014

Forfatteren Lena Sundström var tidligere programleder i det svenske TV4s Kalla Fakta. Hun måtte overtale sine gamle kolleger, gravejournalistene Fredrik Laurin, Sven Bergman og Joachim Dyfvermark, før de ville medvirke til et bokprosjekt der hun framstiller deres journalistiske skup i en form som tidvis kan minne om romanens. Boka Spor kom på norsk i år, ti år etter at troikaen avslørte hva som skjedde da svenske myndigheter utleverte to egyptiske menn med lovlig opphold i Sverige til CIA tre år tidligere.

Er det relevant i dag, tretten år etter utleveringen? Ja, fordi avsløringene fortsetter. Det troikaen i Kalla Fakta avdekket i mai 2004, er tett vevet sammen med den massive overvåkingen og datainnsamlingen som Edward Snowden nå har avslørt.

«THE PATRIOT ACT»
Forklaringen på det massive sammenbruddet i rettsstaten USA og andre vestlige land på 2000-tallet er å finne i det omfattende dokumentet som offisielt heter «Uniting and Strengthening America by Providing Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism Act of 2001», bedre kjent under akronymet «The Patriot Act». Dette dokumentet ble gjeldende amerikansk lov da det ble signert av president George W. Bush den 26. oktober 2001. Det var bare gått 6 uker siden Osama bin Ladens al-Qaida-terrorister hadde angrepet New York og Washington og myrdet 3000 mennesker.

Da den daværende lederen for justiskomiteen i senatet, senator Patrick Leahy, beklaget den korte behandlingstiden av et så omfattende lovforslag, svarte justisminister John Ashcroft at kritikk mot dette lovforslaget var å yte bistand til terror. Senator Russ Feingold fra Wisconsin ble den eneste som stemte imot i senatet. 98 senatorer stemte for.

Det kjappe lovarbeidet var bare mulig fordi dokumentet var satt sammen av forslag som tidligere var blitt forkastet fordi fullmaktene var for vidtgående og helt eller delvis i strid med amerikansk lov. De var også på kant med USAs forpliktelser nedfelt i internasjonale konvensjoner og traktater.

EN AVISNOTIS
Det første sporet i Lena Sundströms Spor er å finne i en notis trykt i den svenske storavisen Dagens Nyheter den 21. desember 2001. Der sto det: «Terrormisstänkta egyptier avvisade från Sverige.» Fredrik Laurin hadde revet den ut av avisen. Drøyt to år seinere la han den fram for kollegene Joachim Dyfvermark og Sven Bergman, som først ikke orket «flere asylhistorier». Men Laurin mente at denne skilte seg ut. En svensk statssekretær hadde reist til Egypt og forhandlet fram en forsikring om at de utviste ikke ville bli utsatt for tortur: «Vi dumper jo folk rett i gapet på djevelen hele tiden, så hvorfor skulle det plutselig forhandles frem en diplomatisk garanti akkurat her?» spurte Laurin.

Lena Sundström har hatt tilgang til alt troikaens materiale, og forteller historien om hvordan troikaen spor for spor avdekket at de to utviste egypterne Ahmed Agiza og Mohamed Alzery ble hentet av CIA i Sverige og deretter utlevert til egyptisk sikkerhetspoliti, som torturerte dem. Dette bidro seinere til nye avsløringer i The Washington Post og The New York Times: CIA kidnappet og fengslet mennesker som kunne ha opplysninger om terrorister og terrororganisasjoner.

HEMMELIGE FENGSLER
Seymour Hersh, journalisten som avdekket My Lai-massakren under krigen i Vietnam, innledet et samarbeid med den svenske troikaen. Da han lanserte boka Chain of Command, ble han intervjuet i Kalla fakta. Sundström skriver:

I programmet fortalte Hersh at den svenske operasjonen på Bromma var en av de aller første operasjonene under en hemmelig kommando som ifølge Hersh sine kilder hadde fritt mandat til å kidnappe, torturere og til og med drepe. Bromma hadde vært nøkkelen til en hemmelig, parallell verden.

Troikaen påviste at svenske myndigheter hastebehandlet og bisto CIA i kidnappingen av Agiza og Alzery. Seint i granskningen finner de ut at daværende utenriksminister Anna Lindh egenhendig hadde godkjent utleveringen.

Ingen av de svenske tjenestemennene og -kvinnene som på denne måten bidro til tortur, er blitt stilt til ansvar eller straffet. Tvert imot har de avansert til høyere stillinger, til tross for det absolutte torturforbudet i svensk lov.

KREKAR SKULLE TAS
Sundström har tatt med to sidespor i boka. I Italia ble en bortføring etterforsket. Etterforskningen førte til at det ble tatt ut tiltale mot 22 CIA-agenter. De ble seinere dømt til lange fengselsstraffer in absentia.

I Norge ble mulla Krekars advokat Brynjar Meling varslet i hemmelighet om at noe kunne skje med hans klient. Meling valgte å gå offentlig ut med det han hadde fått vite, og Sundström mener at det avverget en planlagt bortføring av Krekar.

Historien om CIAs bortføringer og bruk av tortur fortsetter. Våren 2014 fant det sted kraftige konfrontasjoner i USA om senatets granskning av CIA i årene mellom «The Patriot Act» i 2001 og president Barack Obamas forbud mot tortur i januar 2009. CIA kjemper hardt imot at senatets etterretningskomité får offentliggjøre noe som helst av sin egen 6000 siders granskningsrapport om dette. Senatets flertall vedtok likevel at en kortversjon av rapporten på 300 sider kan offentliggjøres, men først etter at CIA har gjennomgått og redigert den.

Før eller siden vil det bli offentliggjort noe fra denne granskningen. Den som da har lest Sundströms fortelling, vil ha gode forutsetninger for å forstå mer av det som har funnet sted i det skjulte i den såkalte «krigen mot terror» etter 2001.

FAKTA OG KILDER
Thrillerformen bidrar til å gjøre boka lettlest og leseverdig, men såkalt «faksjon» reiser problemer. Sin posisjon som flue på veggen i samtaler, møter og beskrivelser forsvarer Sundström med at alt er faktabasert og hentet fra tekst og bilder i troikaens research. Eller fra intervjuer som hun selv har foretatt i løpet av de to årene det tok å skrive boka. Hun redegjør for dette i et avsluttende kapittel.
Spor er et vellykket eksempel på at denne journalistiske arbeidsmetoden kan gjøre et omstridt og komplisert saksforhold mer tilgjengelig. I lange partier benytter Sundström litterære virkemidler, men Laurin, Dyfvermark og Bergman får likevel aldri liv som romanfigurer, enda de utstyres med både familie og følelser. Og det er for så vidt like greit, siden det ikke er deres skjebner som er de sentrale historiene i Spor, men avsløringene og veien fram til dem.