Edvard Munch spankulerer ut av maleriene, tar penselen fatt, begynner på’n igjen. Fargene spraker, strekene spriker i alle retninger. Så samler de seg. At det går an! Men det gjør det, og det skjer i tegneserieskaper Steffen Kvernelands tjukke sakprosabok om Norges største maler.

Kvernelands tegneserie er allerede blitt utropt til en genistrek: «Genialt nærbilde av et geni», «en tegneserie som er fullt på høyde med mannen den portretterer» (Erle Marie Sørheim), «Han er et geni i mine øyne» (Jan Erik Vold). Hva mer er det da å si, etter at det er opplest og vedtatt at geniene her støter sammen? Jeg vil helst bare dukke ned i boka igjen, lese de nesten tre hundre sidene fra perm til perm på nytt, eller slå opp på måfå og nyte detaljene i tekst og tegninger. Men min oppgave som anmelder er å spørre: Hva er det som gjør dette så bra? Ja, hva er det?

«Munch har aldri vært mer levende fremstilt,» skriver Bergens Tidende, og kanskje er det nettopp dét? Dette er biografi i sanneste forstand – den skriften, den streken, som vekker til live et levnetsløp, et kunstnerisk (eller annet) virke. Liv i skrift, i strek! Liv og leven! Dette er noe annet enn museums-Munch.

Steffen Kverneland: «Munch» No Comprendo Press 2013

I studietiden jobbet jeg deltid på Munch-museet på Tøyen, sto i skranken, solgte inngangsbilletter, postkort og bøker, ga informasjon til turister fra hele verden. Av og til avløste jeg vaktene, de som sitter i hvert utstillingsrom og vokter maleriene. Den gang var det ikke noen sikkerhetssjekk ved inngangen, vaktene var sikkerhetsopplegget: Så noen ut som en tjuv og kjeltring, var en eller annen gærning i ferd med å stikke en hittil gjemt paraply inn i lerretet, snakket noen for høylytt eller forsøkte å antaste et maleri med fettete fingre? Ofte kunne jeg sitte i egne tanker, betrakte maleriene nøye, flekk for flekk. Omkring meg var det helt stille, bortsett fra sakte skritt og hviskende kommentarer mellom par og venner, barn som ble hysjet på.

Denne museumsstillheten, andektigheten, tausheten av innforståtte nikk, mumle-mumle om geniet Munch, den brytes nå, når jeg mange år senere kaster meg over Kvernelands tegneseriebok. Maleriene begynner å bråke! Munch står opp fra de døde!

Sitat er sitat
Noen vil kjenne tegneserie-Munch fra Kanon-albumene, der Kverneland laget en fragmentert Munch-biografi, en videreutvikling og utvidelse av Munch-anslaget i Amputerte klassikere, som foretok en radbrekking av Rolf E. Stenersens Munch-biografi i enkeltscener. Jeg gjorde ikke det, hadde ikke lest, knapt bladd i Kvernelands produksjon. Om denne forhistorien lærer jeg først nå, i et etterord skrevet av Munch-museets egen Gerd Woll, kurator for årets storstilte Munch-utstilling. Jeg er ingen tegneserieleser. Det er kanskje ikke de fleste av Prosas lesere heller. Men dette er en gyllen sjanse til å endre praksis. En gyllen sjanse! Kverneland har nå samlet og tilrettelagt sine tidligere Munch-arbeider og skapt en sammenhengende fortelling som er til å gapskratte av, til å humre og hikste seg gjennom, til å la seg forbløffe over og lære av.

Som andre seriøse sakprosabøker er denne utstyrt med presise kildehenvisninger, fotnoter, det nevnte etterordet der en «ekspert» går god for framstillingen, og et forord eller en innledning der det redegjøres for arbeidsmetode. Derimot mangler den en innholdsfortegnelse, og hoveddelen er ikke stykket opp i kapitler, selv om det lett lar seg gjøre å skille ut seksjoner, for eksempel Berlin og Paris (med innskutt Nice-underkapittel).

Sa jeg forord? Også disse sidene, seks i antall, er tegnet, og leseren kastes hodestups inn i Kvernelands prosjekt, hans smånervøst dirrende strek der han framstiller seg selv og kompisen Lars Fiske som han tidligere (i 2004) har laget Olaf G.-albumet om tegneren Olaf Gulbransson sammen med. De rusler rundt i gjenkjennelige omgivelser – Munch-museet på Tøyen, vinbaren Dr. Kneipp på Grünerløkka – ujevnt og friskt fargelagt. Snakkeboblene forteller hva biografien skal være og ikke være: «Sånn kunstnarromantiske inni-håvet-på-Munch-biografiar i presens e’ nåke jævla drit. […] Hvis eg sko lagt ein Munch-serie sko manuset vært ein collage av reine sitater!» Fiske, som ikke er fra Haugesund, svarer, mens vi ser de to lystige fyrene ta seg noen slurker av lommelerka: «Sjennialix! La kildene snakke for seg selv!»

Og sånn ble det: All tekst (bortsett fra når forfatteren og kompisen selv snakker) er hentet fra brev, dagbøker, notater – Munchs egne, eller hans venners og fienders. For ikke å snakke om avisanmeldelsene av datidens Munch-utstillinger. Ja, det er genialt.

Mestermøte
Mestermøtet er ikke bare mellom en biograf og den biograferte. Det som særpreger denne biografien, er at den først og fremst – slik jeg leser den – er et møte mellom to billedkunstnere. Om Kverneland ikke har gått inn i hodet på Munch, det han i forordet viser sin forakt for, så har han nærmet seg ham på en helt annen og mer personlig måte – med penselen heller enn med psykologien. Det er som om han overtar Munchs pensel, blyant og fargestift, eller holder kjærlig rundt hånden hans og deltar i dens bevegelser.

Dette skjer også på et mer bokstavelig plan, når Kverneland i nydelige akvareller gjenskaper noen av Munchs mest kjente malerier, i ulike grader av ferdigstillelse. Innimellom har han nok klistret inn bilder av Munchs egen kunst, når de bare er frimerkesmå lapper i en større collage (slik han plutselig også klistrer inn noen fotografier av seg selv og Fiske), men først og fremst har han appropriert, gjort til sitt eget, Munchs egen strek, egne penselstrøk, bølgende. Sammensmeltingen, eller overlappingen, forbløffer, og fortsetter å innby til nitid gransking av hver eneste rute. Også fordi stilspennet er så stort – fra det ville og eksplosive i Sjalusi-variantene til det poetiske og ømme i Syk pike-studiene. Det er på samme tid frekt og respektfullt.

Det er også et møte mellom bohemer og svirebrødre, kan man få inntrykk av. For når Kverneland tegner seg selv og kompisen Lars inn i biografien ved å la oss ta del i selve prosessen bak arbeidet med boka, for eksempel deres turer til Berlin og til Åsgårdstrand for å drive research, slik at tegningene av gatene og bygningene blir korrekte, er det natteranglere og drukkenbolter vi også møter her, liksom i den Munch som portretteres blant Christiania-bohemen, eller blant malere og forfattere i Berlin og Paris. Krohg! Jæger! Strindberg! Særlig Strindberg, deres vennskap og krangler – og her blir Kvernelands tegninger ildsprutende, hakkete og kantete, i grelle brunsorte og giftiggule farger med innslag av knallrødt når begjæret, kvinnen, sjalusien tar overhånd. Eller «kjærlighetsrødt», som Strindberg beskriver tørkleet på en vakker kvinne på en kneipe. I en rute fra Berlin-seksjonen dukker den aldrende Munch opp for å kommentere begivenhetene fra den gang: «Ja, Strindberg, ja […]. Han brukte en vemmelig fyr som het Paul til tjener og dørmatte.»

Slike innskutte tilbakeblikk er et kompositorisk grep som gjennomføres i hele tegneserien, og som jeg synes fungerer utmerket – i alle fall når man har et visst kjennskap til Munchs liv og verk fra før. Sannsynligvis har det vært nødvendig for å få det skriftlige materialet til å passe inn med tegningene; Munch skrev ofte i retrospekt, slik han også malte det han erindret. Det siste får vi en spesielt gripende beskrivelse av i seksjonen om morens tidlige død, en død (av flere) som preget Munch for livet. Men grepet tjener også til noe mer: Ved å bryte ned fra-vugge-til-grav-kronologien, hoppe fram og tilbake i tid og mellom steder, skapes det en kjærkommen distanse, midt oppi alt nærværet, i all identifiseringen mellom biografen og den biograferte. Distansen lar oss huske forfatterens erklærte avstandtagen til «inne-i-hodet»-biografier og gjør Munchs liv, i Kvernelands suverent selektive og overdådig varierte behandling, til et kunstverk, til tegneserien Munch.