Kaja Schjerven Mollerin skriver Hans Herbjørnsruds forfatterskap inn i historien på mer enn ett vis.

Kaja Schjerven MollerinSeks fot underGyldendal

Det er liten grunn til å spare på konklusjonen: Når Hans Herjørnsrud nå får sin første boklengdes studie av forfatterskapet, er det blitt en monografi av høy kvalitet og solid faglig integritet. Kaja Schjerven Mollerin skriver med stor kunnskap Herbjørnsruds tekster inn i sammenhenger som ikke er opplagte, og som utvider forståelsen av forfatterskapet betydelig. Hvis vi antar at Herbjørnsrud blir stående som en sentral forfatter fra 1980- og 90-tallet – og det gjør jeg – kan vi samtidig anta at denne boken vil være uomgjengelig for alle som i fremtiden vil skrive om forfatterskapet.

Boken tar for seg et utsnitt av forfatterskapet: tre noveller analyseres i detalj. Mollerin anlegger et åpent og udogmatisk litteratursyn, og fremstår ikke bundet til noen bestemt teori eller skole. Vekten ligger likevel på en historisk tilnærming, delvis inspirert av Walter Benjamin. Historien behandles som tema i forfatterskapet: ”I flere av Herbjørnsruds noveller fremstår Historien som den mest sentrale aktøren”. Samtidig består Mollerins egen metode i stor grad av historiske koblinger og perspektiver, som setter Herbjørnsruds temaer og motiver i relieff.

De tre novellene er valgt for å få frem ulike sider av den historiske tematikken, og er samtidig såpass forskjellige at de får frem utviklingen i et forfatterskap som strekker seg over tre tiår. Lesningene griper inn i hverandre, slik at vi hele tiden føres fremover i sinnrike, men overbevisende resonnementer. Den siste lesningen, av novellen ”På Gamletun i Europa”, berikes av at forfatteren trekker inn behandlingen av temaer som erindring og krig – og da mer spesifikt andre verdenskrig – fra de to tidligere lesningene.

Bokens tittel, «Seks fot under», spiller ikke bare på dødstemaet i sin allmennhet, men konkret på novellen ”Vi vet så mye”, der fortelleren i en grotesk scene finner naboen ”seks fot under alle fornuft”. Mollerin leser interessant og med godt belegg Herbjørnsrud som en ”forsinket romantiker”: ”Jeg tenker blant annet på det svulmende språket, det lett ekstatiske lynnet, den maniske tematiseringen av angsten for innflytelse […] og på novellenes tendens til å favorisere imaginasjon og overskridelse fremfor fornuft og erfaringsnærhet”. Hun gjør samtidig en skarpsindig lesning av forholdet mellom rasjonalitet og påstått galskap i novellene: Kanskje er noe av det skremmende nettopp at det er noe kalkulert og rasjonelt over mye av den tilsynelatende villskapen som skildres i novellene?

Mollerin påpeker at Herbjørnsrud i stor grad har vært aktiv i å legge premissene for sin egen resepsjon, ikke minst i de tydelige – overtydelige? – pekene mot psykoanalytisk tolkning. Allerede i forordet er hun også kritisk til sider ved forfatterskapet, og fremtrer med en tillitvekkende blanding av entusiasme og kritisk integritet i forhold til sitt objekt.

Mollerin benytter ikke sjelden innforståtte kommentarer om hva Immanuel Kant ”som kjent” hevdet om kunstens funksjon eller hvordan vi ”jo” husker de europeiske revolusjonenes nedslag i Wergelands diktning. Slik blir «Seks fot under» først og fremst en bok som taler til dem som har kunnskaper i filosofi og litteraturhistorie tilsvarende et filologisk hovedfag. Det er ingen kritikk, men en saksopplysning: Dette er kunnskapsrike essays skrevet for en leser som er på tilnærmet samme kunnskapsnivå som forfatteren, og som kjenner Herbjørnsruds tekster – ikke en pedagogisk fremstilling av forfatterskapet for nye lesere.

Problemstillingen er klokt valgt: Det historiske perspektivet gjør at Mollerins lesninger skiller seg ut fra alle dem som har vært opptatt av identitet som tema og/eller fortellertekniske aspekter hos Herbjørnsrud — en liten, men likevel ikke ubetydelig fortolkningstradisjon Mollerin gjør godt rede for. Forfatteren er klar på at hun ikke kan eller vil skrive om alt.

En konsekvens av valget av perspektiv er imidlertid at det mest iøynefallende trekket ved Herbjørnsrud sett i forhold til aktuell litterær debatt – selvfiksjon, bruken av det biografiske, som han helt fra debuten i 1979 har vært en så klar eksponent for – blir liggende uberørt. Det ligger utenfor det valgte prosjektet. Men det er vanskelig å ikke være nysgjerrig på hva en historisk bevisst leser som Mollerin ville fått ut av å følge denne tematikken – når hun altså skriver om en forfatter som har ligget 20 år før den historiske trenden.

Tonen er gjennomført kunnskapsrik, for ikke å si lærd, i sine mange utlegninger om alt fra Bibelen til barokken og moderne lyrikk. Forfatteren skriver med stor autoritet og samtidig med den uanstrengte letthet i omgang med klassikerne som følger med stor kunnskap – gjerne skriver hun også som om samtlige tekster i verdenslitteraturen var allemannseie. Stilistisk sett ville være overraskende om Mollerin ikke skulle ha lest alt av Henning Hagerup. Og et bedre forbilde er det vanskelig å tenke seg.

Likevel synes jeg man kan spørre om ikke klassikerorienteringen av og til kan bli vel tung, når forfatterskapet også opplagt snakker ikke bare med historien, men også med andre tekster fra sin egen tid. Jeg tar meg i å ønske at forfatteren litt oftere ville bryte ut av den klassikerorienterte lærdheten og risikere litt mer av seg selv i møte mellom tekst, leser og samtid.

Mollerin åpner med en personlig inngang, der hun gjengir den setningen hun husker aller best fra novellen ”Blinddøra”. På den første siden brukes ordet ”jeg” seks ganger. Dette jeg-et kommer tilbake av og til, men stiller seg for det meste i bakgrunnen for kunnskapsmettede fremstillinger av historiske paralleller og mulige koblinger mellom Herbjørnsrud og eldre litterære tradisjoner. Nå trenger man ikke bruke et eksplisitt ”jeg” for å vise personlighet og bevissthet om tolkningens subjektivitet – det siste kommer da også klart nok frem på en rekke ulike vis. I lange partier er det likevel som den tolkende bevisstheten trer i bakgrunnen for den lærde utlegningen av de mange allusjonene og parallellene gjennom litteraturhistorien.

Det gjelder særlig den siste lesningen, av novellen ”På Gamletun i Europa”, som åpner med en tre sider lang gjengivelse av noen trekk ved barokkpoeten John Donne. Det er ikke at det ikke er relevant, for det er det: Novellen viser direkte til barokken. Men her får man tidvis følelsen av at forfatteren sitter på så mye godt stoff om barokken og barokkdiktningen at det nesten tar overhånd, og – lik en av de overivrige tekstfortolkerne Mollerin så fint beskriver som gjengangere i Herbjørnsruds noveller – lar seg rive med av strømmen av assosiasjoner og forbindelser. (Om jeg kunne like mye om barokken som Mollerin, ville jeg nok falt for samme fristelse selv.) Likeledes er sammenlikningen med den irske poeten Seamus Heaney ikke av mer enn ”en viss relevans”, som Mollerin selv skriver. At begge bruker motiver som myr og nedgravde lik samtidig som de skriver om historiske erfaringer – hvem gjør ikke det? – fremstår som en noe tynn begrunnelse for å sitere over nesten to sider fra poeten Heaney i en kort monografi om en prosaforfatter et helt annet litterært og historisk sted.

Mollerin kritiserer de fortellerteknisk orienterte lesningene av Herbjørnsrud for å bli hermetiske i sin tekstinterne tilnærming. Hennes argumenter er overbevisende. Likevel lurer jeg på om noe liknende også til en viss grad kan sies å bli en konsekvens av forfatterens egen voldsomme historiske kontekstualisering: Tekstene blir åpnet for historien, den litterære tradisjonen – men samtidig litt lukket ute av samtiden?

Mollerin trekker i et interessant etterord en selvkritisk linje fra forordet. Hennes egen innledende påstand om at det hos Herbjørnsrud ikke finnes ”formildende perspektiver, forsikringer om at mennesket innerst inne er godt, og at verden jo også kan være et fredelig sted”, trekkes i tvil. Underveis i møtet med tekstene har Mollerin kommer frem til at mørket ikke er så totalt som hun og andre har hevdet: ”Kan det heller være slik at Herbjørnsruds noveller insisterer på sitt eget mørke, uten alltid å lykkes helt? Selv de dystreste novellene rommer – uvillet, tror jeg – perspektiver man ville kunne omtale som formildende”. Her løfter tolkningen seg, ser seg selv utenfra, og tilbyr noe så sjeldent som en ”konstruktiv” tolkning av en form for litteratur som vel heller forbindes med tvil, undergravning og paradoks. Det er fint og selvstendig gjort. Man kan ikke unngå å bli imponert over den kombinasjonen av bredt kunnskapsregister og analytisk kraft Mollerin besitter. Herbjørnsrud har vært heldig med sin leser.