Dempet og elegant biografi om en sentral aktør i 1800-tallets nye Norge.

 

Arild Stubhaug

Jacob Aall. I sin tid

Aschehoug, 2014

 

I talen som sogneprest Faye holdt ved Jacob Aalls begravelse i 1844, ble hans menneskelige egenskaper og verdien av hans virke beskrevet med utgangspunkt i alt han ikke var. Hans biograf Arild Stubhaug fristes ikke til å korrigere sognepresten ved å tillegge Aall en storhet han ikke hadde, men forminsker heller ikke den respekt og anerkjennelse samtiden viste. Fayes tale avslutter Stubhaugs biografi. Det vil ikke være så galt å si at den også oppsummerer boken som foreligger i anledning Grunnlovsjubileet 2014, skrevet på Nes Jernverksmuseums initiativ, som Aust-Agder fylkeskommunes hovedmarkering i forbindelse med jubileet.

 

MOTVILLIG POLITIKER

Jacob Aall (f. 1773) var sønn av en velstående kjøpmann i Porsgrunn og ble sendt til København med munnen full av sølvskjeer for å studere teologi. Hans drøm var å bli landsbyprest i en stille egn, elsket og aktet av sitt sogn. I kongens by traff han kvinnen som skulle bli hans hustru, og både følelsesmessig og forretningsmessig skulle han forbli nært knyttet til Danmark. Hans forhold til Gud må ha vært av det ukompliserte slaget. Men prest ble han aldri, takket være sin dyptsittende engstelse for å tale for forsamlinger.

I stedet kastet han seg over vitenskapelige bergstudier som skulle lede ham inn på en karriere som jernverkseier og kornimportør. Og etter å ha bidratt som en av de berømte mennene på Eidsvoll – der han virkelig fikk kjempe med sin angst for å ta ordet, og dessuten fant den nye nasjonalistiske, for ikke å si krigerske, selvtilliten både hul og farlig for landets fremtid – skulle han gjøre en nesten livslang og til dels motvillig karriere som stortingspolitiker, og som sådan var han særlig opptatt av landets finanspolitikk og av betingelsene for næringslivet generelt og jernverkene spesielt. Han ble sin hjemkommunes første ordfører mens han altså hadde et jernverk å drive, og etter hvert flere skip.

Han var dessuten en mann med litterære interesser og utga sitt eget tidsskrift for samfunnsøkonomiske spørsmål. Han oversatte Snorres Heimskringla i håp om at noen ville lære av sagatidens talere, og helt på slutten av sitt liv skrev han Erindringer som bidrag til Norges Historie fra 1800–1815. Riktignok greide den forsiktige mannen å utløse det som blir beskrevet som vår første språkstrid, og i den anledning å bli kalt en trussel mot nasjonen, etter å ha utgitt sine første oversettelser fra den islandske sagalitteraturen og der gjort bruk av et par ord som ble oppfattet som svenske.

Fremfor alt var han en familiekjær og gjestfri mann. En av de mange gjestene på Nes var forfatteren Conrad Nicolai Schwach, som beskrev sin vert som en liten, uanselig mann – blid, tålmodig, ydmyk, elskverdig og nesten fryktsom beskjeden.

 

ÅNDENS ARISTOKRAT

Hvem var det så Jacob Aall ikke var?

Sogneprest Faye beskrev ham som en åndens aristokrat i et demokratisk element, den personifiserte humanitet, en av de få som med rette kunne kalles jordens salt. Men hans verd lå ikke i hans storhet som statsmann, ikke i hans størrelse som politiker, ikke i hans fremragenhet som skribent. Han manglet selvtillit og dristighet og var for beskjeden til å bli en leder. Derimot var han virksom, hjelpsom, oppofrende, velvillig og blid.

De viktigste avgjørelsene måtte man overlate til forsynet, forstått som et uttrykk for Guds omsorg for den skapte verden. Og Aalls opprinnelige ønske i livet var som sagt å bli prest, så dette var mer enn en talemåte. Å skrive spennende eller utfordrende om en sånn mann er naturligvis ikke lett, og det har heller ikke Stubhaugs oppgave vært.

Jacob Aall. I sin tid er fortellingen om en lærd forretningsmann og hans jernverk og kornimport, en solid og etterrettelig biografi om en som ønsket å virke til beste for seg og sine og for det han mente var næringslivets (og følgelig fedrelandets) beste. Uten at det fikk ham til å dele sin samtids nasjonalromantiske begeistring for bondestanden! Stubhaug lar Aall forbli en flittig, edruelig og nøktern, men samtidig følsom, engstelig mann, med tro på opplysning, kunnskap og fornuft – slik Aall mest sannsynlig oppfattet seg selv.

Det kunne være fristende å si at Stubhaug ofte inntar rollen som gjenforteller, i og med at mye av det som gir et bilde av Jacob Aall, er Aalls egne ord, hentet fra hans private erindringer og hans flittig førte korrespondanse med sin kone og andre fortrolige. Den i det ytre så forsiktige Jacob Aall var nemlig en mann som overfor sine nærmeste fremviste kunsten å skildre både sitt indre liv og skikkelsene som befolket hans ytre, med en presisjon og en patos som litterær begavelse.

 

SOLID OG LYTEFRITT

Det er ikke helt tilfeldig at jeg tidligere understreket hvem som står bak denne utgivelsen. Under lesningen savnet jeg lenge forfatteren Stubhaugs tydeligere tilstedeværelse i sin egen tekst, en snev av smittende entusiasme eller vigør, noe mer enn solid og lytefritt oppdragsarbeid. Han overlater til leseren å danne seg et bilde av Aall, mens det blir vanskelig å få øye på hvilket bilde Stubhaug selv har dannet seg av mannen og det livet han skildrer, kronologisk og detaljert. Bare ved et par–tre tilfeller tillater han seg å spekulere, men uten å bli nærgående eller kontroversiell. Hvorfor denne reservasjonen mot å tilkjennegi dine oppfatninger, herr Stubhaug, tenkte jeg!

Stubhaug forsøker ikke å komme bakom eller å gå i rette med Aalls oppfatninger om seg selv og sine bedrifter, men han lar seg heller ikke forlede til å skrive et helteepos. Aall forblir en ganske alminnelig mann som ville alle til lags, som nødig hevet stemmen, og som i det lengste unngikk strid, men som samtidig var drevet av et oppriktig ønske om å bidra til den unge nasjonens utvikling, og som dør som en syk og svekket mann som har overlevd hustru, barn og barnebarn. Stubhaug er saklig og behersket, for ikke å si distansert, i sin fortellerposisjon. Men langsomt tegner det seg allikevel et mer intimt bilde av Jacob Aall, og det skjer først og fremst i spredte glimt der Aall selv får komme til orde i korte utklipp av beskrivelser og betraktninger som avdekker et både følsomt og motsetningsfullt sinn, eller der en og annen av Aalls samtidiges beskrivelser av ham gjengis. Dette er gylne tråder i Stubhaugs vev, og det er i grunnen ganske elegant gjort. Selv forblir Stubhaug i bakgrunnen, nærmest i kulissene, der også Aall trivdes best, selv om han velvillig tok imot kongens gunst og visste hvordan man smigrer en majestet, som en mann i sin tid.