Norsk papirpresse er på vei inn i solnedgangen. Da er det lov å feire det som har vært.

Martin Eide (red.)
Journalistikkens norske klassikere … ved noen av dem
Universitetsforlaget, 2014

Robert Meyer og Steinar Wiik (red.)
Fredrik Stabel. Man kan si hva man vil om Napoleon …
No Comprendo Press, 2014

Selvfeiring er ingen ukjent øvelse blant norske pressefolk. Adjektivene sitter løst når journalister og redaktører snakker og skriver om seg selv. Det veksles gjerne mellom moralske påkallelser og politiske imperativer når pressens samfunnsansvar skal begrunnes og forklares. «Tekst og bilde er et mektig våpen», som det ganske riktig blir påpekt i pressens egen Vær varsom-plakat.
Det er lite å si på produktiviteten når det gjelder bøker om og av norske pressefolk. For å ta Dagbladet som eksempel: Minst tre av avisens redaktører har fått sine egne biografier – Hagbard Berner, Gunnar Larsen og nå sist Arve Solstad. Det skal for ordens skyld gjøres oppmerksom på at forfatteren av denne anmeldelsen selv skrev boken om Berner, Dagbladets grunnlegger og første redaktør. I tillegg kommer bøkene om og av andre av avisens profilerte medarbeidere: Johan Borgen, Arne Skouen, Markus Markusson, Jahn Otto Johansen, Trygve Aas Olsen – for å nevne bare noen.

KLASSIKERKOMPETANSE
Denne biografiske litteraturen om norske pressefolk fikk i år enda et tilskudd i og med utgivelsen av Journalistikkens norske klassikere … ved noen av dem, redigert av Martin Eide. Boken er basert på to foredragsrekker i regi av Fritt Ord og Universitetet i Bergen og byr på korte portretter av i alt 38 pressemenn og -kvinner. Samlingen spenner over 250 år med norsk pressehistorie – fra 1700-tallets Hildebrand Meyer og fram til våre egne dagers Astrid Brekken. Fra senvirkningene av opplysningstiden og fremveksten av en periodisk presse i Norge til dagens digitaliserte og fragmenterte medievirkelighet.
I bokens forord argumenteres det for viktigheten av «klassikerkompetanse», nødvendigheten av å kjenne til historien og dermed startpunktet for å kunne peile ut veien videre. Slik denne boken er satt sammen, er det nok likevel ikke til å komme forbi at den først og fremst peker tilbake på en tid som har vært, og et yrkes fødsel og utvikling fram til i dag – eller snarere i går.
For et litteraturtidsskrift er det særlig interessant å merke seg hvor integrert litteraturkritikken – og senere teaterkritikken – var i den første fasen av moderne meningsjournalistikk. Den viktigste borgerlige offentligheten befant seg på 1700-tallet i Bergen, landets største by, og det var her personligheter som Hildebrand Meyer, Claus Fasting, Birgitte Kühle og Bernt Børretzen utfoldet seg med sine utgivelser. Mens Meyer kalte sitt tidsskrift Den Bergenske Borger-Ven, valgte Børretzen ubeskjedent nok å kalle sitt blad Den Snaksomme bergenser. Felles for denne første bergenske bladfloraen var at den hadde tett kontakt med det litterære og politiske liv i fellesmonarkiets hovedstad København, og at bladene balanserte følsomt mellom tidstypisk panegyrikk og forsiktig systemkritikk.

GJENKJENNELIGE TYPER
Etter 1814 oppstod det et forståelig ønske om å folkeliggjøre den politiske makten, kanalisert gjennom pressefolk som Matthias Conrad Peterson i Trondheim og Peder Soelvold og Henrik Wergeland med den christianiabaserte Statsborgeren. En som virkelig utfordret og utviklet pressens sjangergrenser utover på 1800-tallet, var ellers Camilla Collett, som var en flittig aviskorrespondent fra sine reiser i Europa, og som Tone Selboe tegner et fint portrett av i boken.
Men det er først når vi nærmer oss midten av 1800-tallet, at redaktør- og journalistrollen slik vi har lært å gjenkjenne den, fant sin form. De steile og uredde meningsbærerne som ikke satte noen hensyn høyere enn gleden ved den drepende formulering. Slike som Morgenbladets Christian Friele, som ved riksrettssaken i 1884 avviste at han hadde geipet til stortingspresidenten: «Nei, gjepe til Dem. Jeg ville ikke engang ha urinert på Dem om De stod i lys lue.» Når presidenten så truet med å bringe Friele inn for retten for denne injurierende uttalelsen, svarte Morgenbladets redaktør: «Ja, det blir noe annet. Blir jeg dømt til det, vil jeg naturligvis måtte vurdere å utføre handlingen.»
Eller Lars Oftedal i Stavanger Aftenblad: «Konsekvensene! Konsekvensene! Å, til dunders med konsekvensene!»
Det var denne redaktørtypen man skulle komme til å dyrke de neste 100 årene. Det var fortsatt slik at journalistikk var et kall like mye som en profesjon, der personlighet kom foran saklighet, og der uavhengighet var en dyd.
Helt fram til Arve Solstad, som på mange måter startet demonteringen av norsk partipresse da han i 1977 erklærte at Dagbladet ikke lenger var en Venstre-avis med stor V. Bare med liten. Men ellers i denne samlingen hopper man ganske lett over partipressens betydning, det er flere hagiografier enn egentlige analytiske bidrag å finne. I det hele tatt er dette en antologi preget av stor godmodighet og fortellerglede, med en interessant vektlegging av det vestlandske pressemiljøet. Også her er det nok av typer å ta av. Fra Hartvig Kiran til Per Håland og Arthur Berg. Det er ingen tvil: Vestlandsfanden finnes. Han er journalist i Bergen.

FARGEBLIND TEGNER
Det er likevel i Oslo de fleste og beste eksemplene på 1900-tallets pressekultur skal finnes. Den gang avisspaltene var selve grunnfjellet for all debatt og meningsutveksling her i landet, og pressens makt for en gangs skyld var på linje med dens selvbilde.
Det var med andre ord gode forhold for satire, og en som mer enn de fleste kan sies å ha tatt sin tid på kornet, var den fargeblinde kunstneren Fredrik Stabel. Med sin totalt originale strek og avskrivningsbyrået Dusteforbundet på Dagbladets side 3 gjorde han en uvurderlig innsats for å speile samfunnsdebatten og dens mest oppblåste og selvhøytidelige sider.
I boken Fredrik Stabel. Man kan si hva man vil om Napoleon … har redaktørene Robert Meyer og Steinar Wiik i anledning hundreårsjubileet for Stabels fødsel samlet høydepunkt fra Dusteforbundets annaler, slik de ble formidlet av forbundets president Darwin P. Erlandsen og hans flittige medhjelpere Diderik From jr., Lille-Maud Vonlausbråten, Balthazar von Dedenløwe med flere.
Dette var urban humor på sitt aller beste, og Stabels skildringer av biedermeierbohemen i Welhavens gate er en uomgjengelig del av norsk pressehistorie. Jeg skal holde meg fra fristelsen til å sitere fra Stabels uendelig mange gullkorn. La meg i stedet minne om hva som kan bli stående som et samlende credo, både for det beste av 250 års norsk pressetradisjon og for avissatiren slik vi kjenner den fra Dusteforbundet:
Elsk dine fiender! Amen.