Å forstå begrepet postmoderne kan sidestilles med å spikre fast syltetøy i taket. Bjarne Riiser Gundersens bok om postmodernismens historie i Norge gir imidlertid det besværlige p-ordet kropp og kontekst.

Bjarne Riiser Gundersen

Da postmodernismen kom til Norge – En beretning om den store intellektuelle vekkelsen som har hjemsøkt vårt land

Flamme Forlag, 2016

 

I 2001 var jeg en svært tidstypisk 23-åring. Jeg hadde falt gjennom andreinntaket på tekstforfatterlinja til Westerdals. Drømmen var å bli DJ, reklamemann, forfatter eller noe sånt. Så jeg havnet som redaksjonsassistent i Morgenbladet.

Bjarne Riiser Gundersen omtaler Morgenbladet i den svært velskrevne Da postmodernismen kom til Norge som «den norske postmodernismens partiavis, for ikke å si russeavis».  Spaltene og redaksjonens pulter kokte av postmodernisme. Ingen sannheter var evige. Alt ble dratt og skulle dras i tvil – utenom de franske tenkerne våre, da. I lunsjene i Morgenbladet i 2001 skar vi ikke brødskiver, vi dekonstruerte brød.

Gundersen beskriver i boken hvordan bruken av adjektivet «postmoderne» økte fram til et endelig høydepunkt i nettopp 2001. Gundersen siterer postmodernismekritiker Terry Eagleton på at det ideologiske byggverket som postmodernismen bygde, raste i takt med tårnene 11. september 2001. Siri Meyer, et postmoderne femtehjul på vogna i Makt- og demokratiutredningen (1998–2003), sier det ifølge Gundersen slik:

 

(D)e store, globale endringene som inntraff mot slutten av utredningens arbeidsperiode: terrorangrepene i New York i 2001, religionens tilbakekomst på den internasjonale agendaen. (…) (V)i ikke hadde blikk eller begreper for dem.

 

TRE BETYDNINGER

Gundersen deler postmodernisme inn i tre betydninger. En betydning er samfunns- og kulturtilstandene som den sene kapitalismen ga: opphøret av de store fortellingene, globalisering og en ukontrollert medieutvikling som fikk skillene mellom høy- og lavkultur, mellom form og innhold til å forvitre.

En annen betydning er selve den filosofiske retningen postmodernisme, en primært fransk skole med bidragsytere som Baudrillard, Foucault, Lacan, Lyotard, Deleuze og Derrida. Disse tenkerne, som også gjerne kalles poststrukturalister, var inspirert av Nietzsche, avantgardisme og nye medier da de analyserte hvordan tanke- og bevissthetskategorier var blitt formet.

Den siste betydningen betegner arkitektur og billedkunst som hentet inn elementer fra førmodernistisk estetikk, samt litteratur som kombinerte litterære klisjeer med modernistiske teknikker. Den nyvunne friheten som den postmoderne tilstanden innebar, ga i kombinasjon med ideene fra poststrukturalistene, et stort estetisk lekerom.

Og midt imellom disse tre forståelsene av det postmoderne ligger et stort landskap av norsk mentalitetshistorie. Et landskap som blir husket, sett og beskrevet svært ulikt av tidsvitnene. Bjarne Riiser Gundersens bok baserer seg på skriftlige kilder hentet fra samtiden og intervjuer gjort i retrospekt. Enkelte husker postmodernismen som en slags virussykdom som snek seg inn i arkitektur, litteratur, filosofi og akademia. For andre, særlig de som på 1980-tallet introduserte postmoderne filosofi i Norge, var postmodernismen en skjør blomst som ble systematisk tråkket ned av marxistiske marsstøvler.

 

FRANKRIKE

Gundersen refererer flere ganger i boken til hvordan postmodernismens tenkning nådde Sverige og Danmark halvannet tiår før Norge. Ordet postmodernisme ble første gang brukt på norsk i 1979, mens ordet ble alminneliggjort først midt på 1980-tallet.

Men det hadde ikke behøvd å være slik. Gundersen introduserer oss for flere nordmenn som ble eksponert for poststrukturalistisk tenkning gjennom studieopphold i Frankrike mot slutten av 1960-tallet. Han skriver om spredte tilfeller av tekster i Aftenposten, VG og Vinduet. Men postmodernistisk tenkning fant ingen grobunn i et Norge preget av det en av de tidlige postmodernistene kaller det «strenge marxistiske svinebinderiet».

Arkitektene Jan & Jon var kjent fra en rekke eneboliger, påbygg og interiører gjennom 1970- og 80-tallet, der de siterte fra ymse tidligere århundrer, gjengitt i betong og sponplater. Arkitektene poengterte at de ville skape trivsel med sin arkitektur, men samtidige motstandere omtalte byggene som uærlige. Parallelle innvendinger mot postmoderne filosofi var at den ikke gjorde nok for å hjelpe arbeiderne i deres frigjøring fra det kapitalistiske åket. Postmodernistisk litteratur ble på sin side omtalt av kritikere som uleselig.

Tross all kritikk fikk poststrukturalismen etter hvert makt i norsk akademia og forskning, gjennom 1990-tallet. Og det var først da at dritten traff vifta for alvor. I et postmoderne vitenskapssyn er vitenskapene vokst fram av maktkamper og interne motsetninger mellom ulike tekster. En postmoderne tilnærming er at ulike steder og tider har ulike oppfatninger av sannheten – og de facto ulike sannheter.

 

MAKTUTREDNINGENE

Bjarne Riiser Gundersen bruker mye plass på postmodernismens rolle i norsk akademia. Alle avskygninger slipper til med sine minner og argumenter, fra anarkistiske eksesser ved allmenn litteraturvitenskap i Bergen til hardbarket kritikk. Gjerne formulert av tenkere som hadde opplevd krigen.

Forfatterens gjennomgang av alt rabalderet rundt den tidligere nevnte Makt- og demokratiutredningen er fornøyelig! Særlig viser oppsummeringen av den samtidige alternative maktutredningen et tankesett som i dag virker relativiserende og livsfjernt.

Gundersens prosjekt går ut på å følge p-ordets framvekst, toppunkt og bortfall i Norge. Dette er et ryddig grep, men er ikke uten problemer. For det første er det enkelte sentrale postmoderne strateger i Norge som knapt blir nevnt, som Kjetil Rolness, og hans kamp mot hierarkier i smak og estetikk. Heller ikke Harald Eia er gitt plass, på tross av den sosiologutdannede humoristens bruk av paradokser og absurditeter i kamp mot De Store Norske Fortellingene. Disse to aktørene hadde fortjent oppmerksomheten, om ikke annet for det bisarre faktum at de på sine gamle dager har endt opp som sterke stemmer for henholdsvis hard core islamkritikk og positivisme i samfunnsvitenskap og humaniora.

Videre mangler boken analyser av billedkunstfeltet. Boken tar for seg Anders Kjær, en spennende case, men ikke særlig representativ. Åpenbare postmodernister som Marianne Heske eller Kjartan Slettemark er ikke nevnt.

Samtidig er det begrensninger knyttet til en populariserende bok som dette. Boken er jo å regne som et slags stykke journalistisk grunnforskning, og som det er den svært god. Gundersen har lett fram intervjuobjekter og kilder som jeg ikke ante fantes, han lar folk snakke ut og framstår som en lett selvironisk kommentator til en tid og et tankegods han selv var en del av. For første gang forstår jeg hva det var vi drev på med i lokalene til Morgenbladet den gangen for femten år siden.

Bjørn Hatterud (38) er kritiker, kurator og musiker