Jo Bech-Karlsen skriver om sakprosaens utvikling fra allvitende til flerstemmig, men mangler en nyansering av forskjellene mellom ulike typer flerstemmighet.

 

Vignett

Jo Bech-Karlsen

Fra allvitende til flerstemmig. Norsk dokumentarlitteratur i et historisk og sammenliknende perspektiv

Scandinavian Academic Press, 2016

 

I sin nye bok tar professor Bech-Karlsen for seg utviklingen i norsk litterær sakprosa fra 1890-årene frem til 2000-tallet. Boken bygger på et omfattende analysemateriale; forfatteren har gjort nærlesninger av 24 sakprosabøker gitt ut i det aktuelle tidsrommet.

Det overordnede målet med boken ser for meg ut til å være å belegge noen generelle tendenser innenfor sakprosaens utvikling med konkrete funn fra analysematerialet. Funnene kategoriseres i ulike utviklingsstadier på veien fra en allvitende forteller til en flerstemmig fremstilling, og som utgangspunkt for dette arbeidet benyttes ni karakteristiske trekk hentet fra forfatterens forrige bok, Den nye litterære bølgen: transparens, subjektivitet, refleksivitet, dialog, skrivekunst, sakens betydning, intertekstualitet, referanser og virkelighetskontrakt.

 

DOBBELTROLLE

Idealet om transparens, altså åpenhet om forfatterens retoriske strategier, har ifølge Bech-Karlsen en slags overordnet stilling. Selv tar han kravet på alvor, blant annet når han åpent påpeker at noe av intensjonen med boken har vært å vise tydeligere at «den nye litterære bølgen» faktisk er noe nytt, i motsetning til hva visse anmeldere har påpekt. Det samme gjelder åpenheten omkring analysenes normative sider: Flere steder i boken beskriver han sin dobbeltrolle som forsker og kritiker, selv om dette nok i visse kretser kan gå på bekostning av hans vitenskapelige etos.

Likevel synes jeg teksten har visse mangler med hensyn til transparens, og dette gjelder stort sett ikke Bech-Karlsens egne motivasjoner, men heller de føringene som ligger i sakprosasjangerens innretting mot bestemte formål. Jeg finner nemlig svært få redegjørelser for hvilke formål de ni trekkene og idealene han foreskriver, strekker seg etter. For det må da være mer som står på spill her? Er det for eksempel sånn at flerstemmigheten kan sette oss på sporet av sannheten med stor S, eller er det slik at demokratiske idealer om å la flere slippe til trumfer higenen etter objektiv sannhet? Et annet relevant spørsmål i en slik sammenheng er også hvorvidt en tekst kan bli for flerstemmig. Og kanskje kan det også være sånn at Bech-Karlsens egen bok, i en viss forstand, kan ses som et eksempel på en enstemmig tekst?

Et mål med boken ser ut til å være å vise at sakprosaforfattere også driver med litteraritet. Det er et viktig anliggende å belyse de formmessige strategiene for sakprosaisk formidling, sakprosaens estetikk, så å si, men det bør også komme frem at kunsten tilhører en annen institusjon, der formsiden spiller en viktigere rolle enn i den sakprosalitterære. Her synes jeg også at Bech-Karlsen er uklar. Sakprosalitteraturen forholder seg til en kontrakt med leseren om at den representerer og virker inn i virkeligheten på en annen, mer direkte måte enn kunsten, og med dette følger også forventninger om at innholdet overordnes de estetiske valgene.

 

STEMMEMETAFOREN

En flerstemmig tekst er en tekst som evner å se en sak fra flere sider og å se ulike perspektiver opp mot hverandre. Men i hvilken grad må de ulike perspektivene knyttes til ulike individer for at vi skal kunne kalle dem stemmer? For Bech-Karlsen ser stemmebegrepet ut til å være tett knyttet til metaforens rot, den faktiske stemmen og det enkelte stemmebånd. «Stemmedelen» av flerstemmighetsbegrepet markerer at det enkelte perspektivet er knyttet til mennesker av kjøtt og blod, en presisering det er lurt å ha med seg når man driver med tekstanalyse. Men jeg synes ikke begrepet har så mye for seg om det ikke også i tilstrekkelig grad tar inn over seg at stemmene er tekstlige og felleskulturelle så vel som uttrykk for det enkelte individets tanker og ideer.

At Bech-Karlsen plasserer seg nær opp til forfatterintensjonen og understreker den enkelte avsenderens subjektivitet, er kanskje ikke i seg selv noen mangel, men det er ikke alltid analysematerialet lar seg lese på hensiktsmessige måter i et såpass forenklende perspektiv.

Et eksempel på en lesning der det for meg kan se ut som om det individorienterte stemmebegrepet spiller forfatteren et puss, er følgende utdrag fra Tomm Kristiansens Mor Afrika fra 1994:

 

– Hvor høyt snakker løvene, Mahende? Gi meg et brøl, men ikke for høyt.

– Du tar ikke dette alvorlig. Synd for deg.

– Sorry.

 

IKKE IRONI

Her mener Bech-Karlsen å finne en allvitende forfatter som stiller seg over kildene sine, som ikke lar dem delta med sine perspektiver i teksten. Jeg er enig i at en slik holdning kan ses i sammenheng med allvitenhet og endatil enstemmighet. Men slik sitatet står gjengitt her, fremstår det for meg heller som det motsatte: en selvironisk gjengivelse som hinter om den hvite mannens uforstand i møte med fremmede kulturer. Ser man replikkvekslingen i lys av dette utdraget fra Kristiansens bok (som Bech-Karlsen tolker som en motsetning til sitatet over), mener jeg det er god grunn til å tolke det slik:

 

Jeg har bodd lenge nok i Afrika til å holde det overbærende fliret for meg selv. Du skal aldri fnise av folk som tror på mirakler, snakker med forfedre eller elefanter. For snikende har denne tvil kommet til meg under ekvators enorme himmel: Er du sikker på at verden er slik du trodde før du dro?

 

Her ytrer Kristiansen et ønske om å forstå verden på andre, alternative måter, i tråd med ikke-vestlige tradisjoner, og tar vi ham på alvor, bør replikkvekslingen med Mahende ses som gjengitt av en langt fra allvitende forfatter. Den blir snarere så mangetydig at den både kritiserer den hvite manns holdninger og praktiserer dem i én og samme ytring – avhengig av hvem leseren er. Spørsmålet som burde stilles til dette utdraget, heller enn hvorvidt det er snakk om en allvitende eller flerstemmig innstilt forfatter, er i hvilken grad en slik mangfoldighet er hensiktsmessig. Burde en sakprosaforfatter formulere seg så til de grader mangetydig? Og hva sier det om flerstemmighetsbegrepet, eller Bech-Karlsens bruk av det, at det ikke fanger opp ironi?

 

HIERARKISK

Bech-Karlsen benytter, slik jeg forstår ham, begrepet polyfoni synonymt med flerstemmighet. Men polyfonibegrepet, også dette en metafor fra musikkens verden, benevner oftest en bestemt type flerstemmighet der stemmene ikke underordnes en førstestemme, men er likestilte og til og med motsetter seg hverandre. Den homofone flerstemmigheten, derimot, forutsetter at stemmene klinger sammen og lar seg innordne av en forfatter som plasserer dem hierarkisk i forhold til hverandre. Med et slikt analyseapparat gir det mening å snakke om utdraget fra Kristiansens bok som flerstemmig, vel å merke i betydningen polyfont.

For den russiske filosofen og litteraturviteren Mikhail Bakhtin (1895–1975) er polyfonien en kunstnerisk og litterær strategi han identifiserer og dyrker hos Dostojevskij, blant annet i en analyse av Brødrene Karamasov.

Der er karakterene i romanen bærere av ulike perspektiver som kommer til uttrykk språklig – uten at forfatteren markerer sin posisjon. Slik tvinges leseren til å ta del i meningsproduksjonen ved selv å måtte ta stilling heller enn å støtte seg til forfatterens innstilling. Polyfonien kan med disse historiske brillene ses som en demokratisk-filosofisk innstilling man kan knytte til opprøret mot et undertrykkende og autoritært sovjetregime og til en modernistisk kunstforståelse der åpenhet, innovasjon og uendelig meningsproduksjon står som idealer.

Det kunstneriske idealet om ikke å låse meningsproduksjonen fast, men heller legge til rette for ulike assosiasjoner og erfaringer, åpner også for perspektiver som står i kontrast til hverandre. Kanskje kan vi si at noe av det som gjør kunst til kunst, er kontrakten om at den kan ses løsrevet fra virkeligheten, og det noe mindre forpliktende forholdet til det vi oppfatter som sant. I sakprosalitteraturen derimot, der leserkontrakten innebærer sterke forpliktelser av denne typen, bør forfatteren kanskje oftere begrense seg til å fremstille virkeligheten homofont?

Flerstemmighetsbegrepet kan være forvirrende og komme til kort, men det er nettopp her det har sin styrke: som utgangspunkt for diskusjoner om forholdet mellom forfatter, fremstilling, leser og virkelighet.

 

INDIVIDORIENTERT

Også i Bech-Karlsens behandling av begrepene intertekstualitet og leserkontrakt kan vi se noe av den samme tendensen. På samme måte som polyfonibegrepet knyttes for tett til menneskene som besitter stemmene, legges det opp til en forståelse av intertekstualitet der det å referere eksplisitt til andre tekster gjør teksten intertekstuell. Bech-Karlsen skriver for eksempel: «Tendenser til intertekstualitet finnes hos Mohn, som viser til, og delvis siterer fra, dagboken til oppdageren Henry Morton Stanley fra slutten av 1800-tallet.» Denne forståelsen blir for snever; intertekstualitet handler vel så mye om det faktum at alle tekster kan knyttes til hverandre gjennom tenkemåter og konvensjoner. Intertekstualitetsbegrepet og teorien som ligger bak, blir iblant til og med benyttet som et argument mot å til enhver tid benevne alle referanser man finner aktuelle, med den begrunnelse at ideene ikke eies av den enkelte forfatter, men er en felleskulturell arv vi trekker på hver gang vi ytrer oss språklig.

Et tredje tilfelle av for lite finfølelse for kontekst og de føringene som ligger i kulturen, finner vi når Bech-Karlsen benytter begrepet leserkontrakt. Han ønsker at forfatterne eksplisitt skal uttrykke en leserkontrakt, for eksempel siteres Fredrik Wisløffs Afrika på flyvisitt (1948):

«Men disse hendelsene ønsker jeg å gjengi slik de var, i håp om at de kan bli til glede også for andre. Alt sammen er skrevet ned straks etter hendelsene.»

Her synes jeg den individ- og tekstorienterte innrettingen kommer i veien for begrepets viktigste formål: å gi en nyansert fremstilling av hva som gjør sakprosa til sakprosa og ikke skjønnlitteratur. Dette kan ikke forklares med henvisninger til teksten i seg selv, for forskjellen ligger i kontrakten med leseren, hvordan vi i vår kultur er enige om at vi skal lese denne type bøker. Om forfatteren velger å skrive at teksten er sann, har det lite å gjøre med en slik leserkontrakt.

Gjennomgående for perspektivet Bech-Karlsen legger til grunn i boken, er altså at strukturelle og felleskulturelle forklaringer skyves til side til fordel for individuelle. Bruken av analysebegreper bærer dermed også med seg en forståelse av tekst og forfatterintensjon som ikke i tilstrekkelig grad tar høyde for kulturelle konvensjoner. Det kan virke som om han ser for seg en forfatter som snakker direkte til leseren og overleverer en sannhet, heller enn et budskap som må avkodes av leseren i henhold til kulturelle konvensjoner. For meg fremstår dette som noe av en selvmotsigelse, særlig om vi ser det i sammenheng med ønsket om å opphøye sakprosalitteraturen til skrivekunst. Å trekke frem forfatteren som den med enerett på ideene heller enn en som ydmykt trekker på de felleskulturelle topoi vi alle deler, kan vel sies å være tettere forbundet med den allvitende og genierklærte forfatteren med stor F? Hun som befinner seg trygt innenfor det litterære feltet, og som holder beinhardt på den fordelaktige fordelingen av status – og royaltysatser?

Ida Skjelderup (34) er høgskolelektor i norsk ved Høgskolen i Sørøst-Norge