Simen Ekern skriver med autoritet om Europas autoritære høyrepopulistiske partier i sin nye bok.

 

Simen Ekern

Folket, det er meg

Spartacus, 2017

 

 

På tross av ulike utgangspunkt for partidannelse har de store høyrepopulistiske partiene i Europa mye felles, og mest felles har de synet på seg selv: Det er de som representerer folk flest. For de andre politikerne, og eliten for øvrig, bryr seg ikke om det litt mytiske «folket» og hverdagen deres. I stedet bryr de seg om å åpne grensene for innvandrere og muslimer, de vil ha euro og EU, de vil ha globalisering, og de favoriseres av tradisjonelle medier («Lügenpresse!», som det ble ropt på et høyrepopulistisk stormøte i Tyskland tidligere i år). Selv hevder høyrepopulistene å bry seg en hel masse om «folket», ved å ivareta familieverdier, tradisjoner, nasjonen, kultur og språk. En måte å gjøre dette på er å stenge grensene til Europa og la landene i Europa få dyrke frem egne, selvstendige nasjoner, frie for både muslimer og overnasjonale monetære enheter. Terror og flyktningkriser har gitt ny entusiasme rundt nasjonen, bygget på nostalgi og drømmen om noe som en gang var, og som nå er truet.

NASJONAL FRONT

Slik beskrives verden av i dag fra et høyrepopulistisk ståsted, og idehistoriker og forfatter Simen Ekern bestemmer seg for å ta denne populismen på alvor. Han drar dermed på tur til kontinentet for å delta på høyrepopulistiske stormøter og på rettssaker eller for å treffe partilederne. Målet er å avdekke hva disse egentlig står for, og hva slags samfunn de har visjoner om å skape dersom de får makt.

Da Ekerns reise begynner, på slutten av 2016, står flere av bokens populistiske hovedpersoner foran valg i respektive land våren etterpå, og optimismen er stor etter både Brexit og Trumps suksess: Deres tid er kommet! Ved bokens slutt, på sensommeren 2017, vet vi at det heldigvis ikke gikk som de håpet på. Jo da, flere høyrepopulister opplevde vekst og parlamentsplass, men ikke på langt nær med den kraften og størrelsesordenen som de selvsikkert ga uttrykk for i forkant. Med unntak av tyske Alternative für Deutschland (AfD), som gjorde et brakvalg, var det stort sett nedturer for både nederlandske og franske kolleger.

Bokens tyngdepunkt er fortellingen om franske Nasjonal Front, det eldste høyrepopulistiske partiet i Europa, som utvilsomt er solen partikolleger i andre land går i bane rundt for inspirasjon og lederskap. Partiet ble grunnlagt i 1972, med Jean-Marie Le Pen som sin første leder. I dag er det datteren Marine som er partileder, mens faren er ekskludert og uønsket av sine gamle venner. Det er nettopp her, i denne familiære konflikten, at boken starter. I Nanterre i Frankrike, der far Le Pen skal møte i rettssak for å utfordre datterens eksklusjon av ham selv. Le Pen sr. hadde ment at gasskamrene i andre verdenskrig var «en detalj», og slikt kunne ikke passere i Le Pen jr.’s avdjevling av partiet, slik Ekern beskriver det. Eller hvitvasking, som det også kalles.

PLATEPRODUSENT

Historien om Jean-Maries tidlige dager som partileder, som Ekern heldigvis beskriver i detalj, er interessant på grunn av likheten med dagens pågående høyre-venstre-debatter: som at Le Pen anså seg selv som en slags ridder i kampen mot venstresidens autoritære meningspoliti, uredd for å appellere til folks magefølelse og dermed, helt uriktig, gi innvandrerne skylden for arbeidsløshet, år etter år. Men Ekern graver dypere enn dette og viser hvor dagens fyrtårn for høyrepopulister faktisk kommer fra. Francois Duprat, som grunnla Nasjonal Front, var en overbevist antisemitt og holocaustfornekter. En annen Nasjonal Front-figur fra tidligere dager, Jean Castrillo, hadde vært Waffen SS-soldat. Le Pen selv hadde en fortid som plateprodusent og ga i sine yngre dager ut plater med tyske nazisanger og nazitaler, som for eksempel trippelalbumet Hitlerjugend 1926–1945. Denne yrkeskarrieren medførte en dom på 10 000 franc og to måneders betinget fengsel. Men i 2002 ble Frankrike nødt til å ta både Le Pen og partiet på alvor, da et valgsjokk sendte Nasjonal Front til den andre runden av et presidentvalg, mot Jacques Chrirac. Sosialistpartiets leder Lionel Jaspin gikk av samme dag.

I 2007 var det datteren Marine som fikk ansvaret for partiets valgkampstrategi, og hun startet med det prosessen som skulle gjøre partiet mer spiselig for et bredere publikum. Ikke minst ved å bli kvitt faren og tankegodset som hadde forgreininger til en nær europeisk historie og en antisemittisme som ikke fungerer som velgermat i dag. Som indremedisin i det større høyrepopulistiske miljøet har hun hatt suksess. I dag har Marine Le Pen gitt navn til en egen ideologi, lepenismen, som andre europeiske ledere av liknende partier med stolthet bekjenner seg til. En av lepinistene Ekern møter, er for eksempel Lega Nord-legenden Mario Borghezio, som gladelig setter denne merkelappen på seg selv. Borghezio overrasker deretter den norske forfatteren med å spørre om Anders Behring Breivik gir intervjuer, fordi han synes han er «en interessant figur». Lega Nord er i dag et av partiene som vender seg mot lepenismen og reorienterer seg mot fienden utenfra (muslimen og innvandreren), fremfor den indre fienden partiet er bygget opp rundt i utgangspunktet (den late søritalieneren).

DET IDENTITÆRE

Det er også her, i Italia, at Ekern møter politikere som snakker om en ny «identitær» bevegelse, som i utgangspunktet høres ut som et nytt ord for den samme gamle høyreekstremismen, men som likevel kan ende opp som noe som kan forføre unge eller nye velgere ved å høres moderne ut. Akkurat her skulle jeg ønske at Ekern kunne gitt meg en bedre oversikt over det identitære i sammenheng med resten av høyrepopulismen i Europa, og hvorvidt dette ligger an til å bli neste skudd på den høyrepopulistiske stammen.

Aktørene i Ekerns bok kjenner vi fra nyhetsbildet, men boken serverer i alle fall denne leseren en del stoff nyhetsformidlerne med fordel kunne være mer opptatt av. For eksempel visste ikke jeg at det finnes en uformell gruppe høyrepopulister i EU-parlamentet, under ledelse av Marine Le Pen, som kaller seg Patriotene, men som faktisk har det adskillig mer skumle navnet «Frihetens og nasjonenes Europa». Blant medlemmene her er Geert Wilders PVV fra Nederland, Frihetspartiet (FPÖ) fra Østerrike, Lega Nord fra Italia og AfD fra Tyskland. Selv om de er forskjellige, skriver Ekern, samler de seg rundt et par felles og store temaer: i hovedsak islam og EU.

Ekerns bok har få mangler ut ifra sine premisser, som handler om å følge og forstå de ledende høyrepopulistiske aktørene i Europa i dag. Men et bitte lite kapittel som inviterte inn en norsk eller nordisk analyse, hadde vært spennende. Hva med Sverigedemokratene eller Dansk Folkeparti? Hva med Sannfinnene eller vårt eget Fremskrittspartiet? Hvor står disse i relasjon til Europas uoffisielle høyrepopulistiske leder Marine Le Pen? Har de noen formell kontakt? Hvis ja, hvor ofte og hvordan? Hvis ikke, hvorfor ikke? Hvor går de politiske grensene, hvis det går noen, mellom vår egen hjemlige høyrepopulisme og de større aktørene på kontinentet?

UMBERTO ECO

Jeg kunne også ønsket meg en aldri så liten analyse av hva som er de grunnleggende årsakene til høyrepopulismens eksistens og vekst i Europa. Har denne type politikk, eller antipolitikk, en rot, en historiske kjerne, er det noe av dette som er typisk for vårt kontinent, eller for Vesten? For eksempel kunne man jo spørre: Hva er det med europeisk kultur som gjør at vi gang etter gang dyrker frem dette Umberto Eco beskrev som urfascismen? I Fem moralske betraktninger, skrevet rett før 2000, skriver Eco om fascisme, om innvandring, om vårt syn på «den andre». Eco insisterer på at Europa bærer i seg en type urfascisme, som finnes implisitt i våre kulturelle vaner og uklare instinkter. Går det et spøkelse gjennom Europa? spør han. Og hvis det gjør det, er spøkelset på høylys dag Marine Le Pen? lurer jeg. I alle fall er hun «den ikoniske figuren for det nye Europa», slik generalsekretæren i østerrikske Frihetspartiet har sagt.

Urfascismen er rasistisk skriver Eco, og utnytter redselen for det som er annerledes. Det ville vært så enkelt for oss hvis noen dukket opp på verdens scene og sa: «Jeg vil gjenåpne Auschwitz, jeg vil at svartskjortene igjen skal marsjere på Italias plasser.» Men dessverre, livet er ikke så enkelt. Ur-fascismen kan komme tilbake i de uskyldigste forkledninger, skriver han. Og en slik betraktning forblir i stor grad ubesvart i Ekerns bok: Hvor farlige er disse populistene? Hvem har eventuelt grunn til å være redd for dem? Eller er de mest av alt karikaturer på politikkens scene, noen som snakker høyt og egger opp publikum, men aldri tar det lenger enn det? Slike spørsmål, og Ekerns helt sikkert veloverveide tanker rundt dette, savner jeg i bokens essayistiske stilform. Men kanskje er det slik at analyse ikke passer helt inn i bokens form og må vike? Eller kanskje er analysen en helt annen bok?

HISTORISK KONTEKST

Men om vi legger bort leserens tross av positive ønske om mer, så står vi igjen med en bok som forklarer den politiske samtiden på en journalistisk og lettlest måte, og som gir oss forutsetninger for å sette samtidsdebatter inn i en historisk kontekst. For eksempel forklarer Ekern i et av bokens få analytiske partier at det er for enkelt å gå ut ifra at den høyrepopulistiske utviklingen i Europa utelukkende er et resultat av økonomiske eller demografiske endringer. Dette, skriver han, er å gi altfor liten «kred» til politiske innovatører. For det er ikke gitt at det finnes en direkte sammenheng mellom hvordan «folk flest» opplever hverdagen sin, og hvilke partier som vokser på meningsmålinger. Det handler også om at virkeligheten blir skapt av noen, virkeligheten er også ideologi, tekster, tanker, propaganda, skriver Ekern. Når for eksempel den franske medieyndlingen Eric Zemmour i sine bestselgere skriver at Frankrike «begår selvmord» på grunn av islam, eller når enkelte politikere her hjemme snakker om «snikislamisering» eller «masseinnvandring», så skaper alt dette til sammen en undergangsstemning som ikke bare beskriver, men anbefaler. Undergangsstemningen har en politisk effekt og et politisk mål og er noe som gjerne skildres med «skrekkblandet fryd», skriver Ekern, ikke minst fra Geert Wilders i Nederland.

Simen Ekern har de siste årene gitt ut bøkene Roma, som vant Brageprisen i 2011, og Europeere i 2015. Som titlene på disse tilsier, kjenner Ekern Europas irrganger, geografi, aktører og historie bedre enn vi andre kjenner hyllene på vår lokale Rema 1000, og det er nettopp dette presise og troverdige blikket Ekern har, som vi andre nyter godt av når han tar oss med på Europatur i 2017. Folket, det er meg setter mange av samtidens viktige debatter inn i en helhetlig og historisk sammenheng. Han viser gang på gang hvordan dagens løsninger fra det høyrepopulistiske landskapet ikke plutselig har dukket opp i dag som et konkret tilsvar på en utfordring her og nå, slik man kan bli forledet til å tro, men at de i stedet har forankring i store ideologier vi har sett konsekvensene av før. På den måten er boken også en advarsel til oss alle sammen og en sterk oppmuntring til opplyst og kritisk tenkning.

Linn Stalsberg (46) er forfatter og journalist.