ebd3ddffa8364c7d895c6fdda14e82ea

Hva kan skjønnlitteraturen fortelle oss om sjalusi som et psykologisk, kulturelt og samfunnsbetinget fenomen? Per Buvik etterlater ingen tvil om at det er en hel del.

 

Per Buvik

Sjalusi uten grenser. Litterære dybdeboringer fra Evripides til Vigdis Hjorth

Pax, 2016

 

Per Buvik, professor emeritus ved Universitetet i Bergen, har vært en sentral skikkelse innenfor norsk litteraturvitenskap i en årrekke. Han har utgitt et anselig antall bøker og fagartikler, særlig om fransk litteratur, og blir er kjent som en glimrende foreleser og formidler. I Sjalusi uten grenser tenker han rundt og med åtte vidt forskjellige litterære verk fra antikken til i dag for å utforske den grenseløse eller ekstreme sjalusiens vesen.

Hvorfor skjønnlitteratur for å reflektere rundt sjalusi? Om man vil studere fenomenet i et bredt historisk perspektiv, gir svaret i grunnen seg selv. Psykologiske studier tilhører den moderne tid. Buvik på sin side viser til at dikterne, som han litt høytidelig kaller dem, setter sjalusien inn i en større, eksistensiell livssammenheng, og at de sjelden er moraliserende eller patologiserende, heller ikke når «de knytter den til individer med sterkt narsissistiske og/eller psykopatiske trekk. […] Målet er snarere å vise at slik er også mennesket». Freud selv – ja, for man kommer neppe utenom Sigmund Freud om man vil skrive om sjalusi – mente da også at «dikterne alltid gikk foran i sin utforskning av menneskesinnet». Freud brukte som kjent skjønnlitteraturen aktivt som en kilde til innsikt og navngav det han mente var psykoanalysens viktigste oppdagelse, ødipuskomplekset, etter Sofokles’ tragedie.

 

KUNNSKAPEN OM MENNESKET

I dag er et slikt synspunkt som Freud la for dagen, langt fra selvsagt. Forbausende mange ser ut til å mene at skjønnlitteratur er tanketomt tidsfordriv og unyttig underholdning, og noe man strengt tatt gjør klokest i å la være å bruke tiden sin på. Men som Tone Selboe poengterer i fjorårets glimrende innføringsbok Hva er en roman, tilfører skjønnlitteraturen oss en unik kunnskap både om historiske forhold og om vår egen tid. Og i tråd med Freud ser hun kunnskapen om mennesket som dens fremste fortrinn:

 

Romanens kunnskapsdimensjon er uomtvistelig, likevel er det ikke faktakunnskap eller -viten, men snarere menneskekunnskap som er dens største styrke. […] den gir oss tilgang til andre menneskers indre, til tanker, følelser og bevissthetsliv, åpner tid og rom, er psykologi og sosiologi; historie og språk – utforsker enkelt sagt det menneskelige i all sin kompleksitet.

 

Sjalusi uten grenser er tilsynelatende en utgivelse for alle, i hvert fall om man skal tro forlagets presseskriv: «Boken er for både de sjalu og de ikke-sjalu, og for både allment interesserte lesere og litterater, psykologer og psykiatere.» Om teksten fungerer like godt for alle lesere, tviler jeg likevel litt på. For selv om Buvik innledningsvis omhyggelig presiserer at diktning ikke er «bare innhold og sjelelig dybdeboring, men også kunst», og at det er viktig for ham å ta vare på det aspektet ved tekstene han diskuterer, kommer man ikke forbi at lesningene hans primært dreier seg om nettopp innhold. Dermed får man i mindre grad ny forståelse av de omtalte verkene som litteratur, som kunst, enn av tematikken, altså sjalusien, de omhandler.

 

FORMIDLING I FORSETET

Som formidling betraktet er boken eksemplarisk. Til dels krevende stoff blir introdusert forbilledlig klart, og om man ikke kjenner verkene Buvik skriver om, eller ikke har dem helt present, er han hele veien lett å følge. I Sjalusi uten grenser er dørene åpne, og slik lykkes forfatteren godt i en uttalt målsetting om å bringe refleksjoner om liv, litteratur og psykologi ut i et større rom.

Men hva er egentlig sjalusi (ordet kommer fra fransk og er opprinnelig avledet av det greske zelos, som blant annet betyr «vilje til å overgå en annen»)? I bokens introduksjonskapittel med den nokså uoppfinnsomme tittelen «Sjalusi under lupen» presiserer Buvik at sjalusi er et kompleks av følelser, tanker og handlinger. Sjalusi er med andre ord en komplisert, sammensatt affære. For å forklare dette spesifikke komplekset går Buvik, som allerede antydet, blant annet til Freuds teori om tre ulike former for sjalusi: den normale, projiserte og paranoide. Om Freud er den foretrukne sparringspartneren, er likevel det teoretiske rammeverket for boken langt bredere. Innledningsvis presenterer og til dels kritiserer Buvik en rekke perspektiver på temaet: den evolusjonære betraktningsmåten, der sjalusi blir sett på som en nedarvet disposisjon, den franske antropologen og litteraturforskeren René Girards teori om det mimetiske begjær (det vil si ideen om at begjæret aldri oppstår spontant hos subjektet, men at det blir formidlet via en tredje instans) og moderne relasjonsorientert teori.

 

BREDDE I UTVALGET

Undertittelen på boken – Litterære dybdeboringer fra Evripides til Vigdis Hjorth – sier mye om bredden i Buviks utvalg av tekster. Evripides’ Medea, Shakespeares Othello (der sjalusien med en berømt formulering blir kalt «the green-eyed monster»), Tolstojs «Kreutzersonaten», Amalie Skrams Forraadt, Georges Simenons Brev til min dommer (ikke visste jeg at Simenon skrev om andre enn inspektør Maigret), Prousts På sporet av den tapte tid, Vigdis Hjorths Om bare og Annie Ernaux’ L’Occupation (ikke oversatt til norsk) er tilsynelatende usammenliknbare verk. Fellesnevneren er at de gir dyp innsikt i sjalusiens vesen, enten den er samfunnsbetinget, kulturell eller psykologisk. Den største favoritten her er nok Proust, som både er viet mest plass og mest begeistring.

På det tematiske planet får Buvik mye ut av sine lesninger. Ikke minst er det han presenterer som et hovedfunn, interessant. Mens Medea høylytt kan skrike ut sin smerte, må de sjalu hovedpersonene hos Hjorth og Ernaux lide i stillhet: «sjalusi historisk sett […] har gått fra å være et åpent anliggende relatert til allment aksepterte normer, til å bli et personlig, indre anliggende som individet og dets nære omgivelser må hanskes med alene, eller i høyden med terapeutisk hjelp.» Sjalusien er med andre ord blitt sterkt skambelagt.

 

LITTERATUR OG VIRKELIGHET

Buvik har et våkent øye for forbindelser mellom samfunn og individ, for eksempel i analysene av «Kreutzersonaten» og Forraadt, der han påviser at sjalusien oppstår på grunn av samfunnsmessige forhold. Et par steder blir iveren etter å etablere sammenhenger og poenger kanskje vel stor, som i denne passasjen, der forfatteren ser ut til å miste av syne at det faktisk er skjønnlitterære personer som er hans materiale: «Det er, som vi har sett, heller ikke utelukket at Othello og Pozdnysjev i Tolstojs novelle i sin grenseløse sjalusi besitter et visst klarsyn. For hva om Desdemona i realiteten er forelsket i Cassio? Og tenk om Pozdnysjevs hustru virkelig har et litt for intimt forhold til fiolinisten Trukhatsjevskij?» Å spekulere på hva Desdemona og Pozdnysjevs kone «i realiteten» og «virkelig» føler, tenker og gjør, virker ganske pussig.

Hovedinntrykket står uansett fast. Sjalusi uten grenser er en bok som med stor overbevisningskraft formidler at skjønnlitteraturen er et unikt reservoar av kunnskap om menneskelig væren.

Anne Merethe K. Prinos (50) er litteraturkritiker og generalsekretær i Norsk kritikerlag