Oslo 19831014
Tre av redaksjonsmedlemmene i tidsskriftet "Ikkevold", som utgis av Folkereisning Mot Krig, i redaksjonslokalet etter politiets razzia. 
De holder frem eksemplarer av "Ikkevold", hvor opplysninger om ubÂtlytteanlegget SOSUS p And¯ya ble offentliggjort. Journalistene hadde bare brukt Âpne kilder, men ble likevel tiltalt for  ha overtrÂdt straffelovens sÂkalte spionparagrafer. P bildet f.v.: Petter Nilsen, Tormod Bakke og Ole G. Moseng.
NTB arkivfoto Per L¯chen / SCANPIX

Denne boka nærmer seg en enmanns Lund-kommisjon for den militære sikkerhetstjenesten.

 

Hans Morten Synstnes

Den innerste sirkel. Den militære sikkerhetstjenesten 1945–2002

Dreyers forlag, 2016

 

Historiker Hans Morten Synstnes’ granskende dokumentasjon er viktig, omfattende og avslørende. Men under lesningen griper jeg meg i å ønske at han virkelig hadde vært del av en kommisjon og ikke bare en enkelt forfatter av en doktorgradsavhandling som nå er blitt bok. Flere medlemmer i en kommisjon med den samme frie adgang til arkivene kunne ha bidratt til å blankpusse og bryne funnene i boka.

Synstnes plasserer sitt arbeid i forhold til historikerne Riste og Moland, som skrev Strengt hemmelig. Norsk etterretningstjeneste 1945–1970, og tobindsverket om Politiets overvåkingstjeneste av Trond Bergh og Knut Einar Eriksen fra 1998. «Ambisjonen med denne boken er å utfylle og videreutvikle Bergh og Eriksens analyser rundt relasjonene mellom den militære sikkerhetstjeneste og POT», skriver Synstnes og legger til at Lund-kommisjonen fra 1996 «står i en særstilling som kildegrunnlag».

 

UTEN LOVHJEMMEL

Bokversjonen er en dokumentasjon på at en viss åpenhetslinje har erstattet det ekstreme hemmelighold som omga den militære etterretningen og sikkerhetstjenesten i tiårene etter den andre verdenskrig. Den avslører også at de militære lederne har strittet imot. Åpenheten er blitt tvunget fram av sivil motstand, avsløringer, domstolene og av politikere som gradvis har tilpasset seg tidsånden.

Den omfattende hemmelige registreringen og personkontrollen som Sikkerhetsstaben gjennomførte alene og i samarbeid med overvåkingspolitiet, manglet lovhjemmel i flere tiår etter krigen. Men den hadde klar politisk støtte og ble delvis styrt av statsministerens kontor og den øverste ledelsen i departementene.

Synstnes er uenig med Lund-kommisjonen i spørsmålet om lovlighet. Han mener at overvåkingspolitiet hadde hjemmel i overvåkingsinstruksen av 1977 til å drive politisk registrering. Han trekker et skille mellom registrering og overvåking på politisk grunnlag.

Han skriver: «Lund-kommisjonen var kritisk til fraværet av en lovhjemling av personkontroll og klareringsordningen. Kommisjonen gikk etter denne forfatterens syn likevel for langt da et slikt fravær nærmest ble likestilt med en vilkårlig og diskriminerende klareringspraksis.»

 

EVANG OG BRYHN

Boka dokumenterer at de to sentrale lederne for de hemmelige tjenester, Vilhelm Evang på den militære siden og Asbjørn Bryhn på den sivile, forgjeves kjempet for å gi den politiske overvåkingen og silingen klar hjemmel i lovverket. Den politiske ledelsen som i årene fram til 1965 var utgått av Arbeiderpartiet, sto imot presset. Den fryktet reaksjoner dersom den uhjemlete og omfattende silingspraksisen på politisk grunnlag ble offentlig kjent og debattert.

I 1967 fikk den militære sikkerhetstjenesten sitt direktiv. 17 år seinere, i 1984, kom det tilsvarende direktiv for klarering i statlig, sivil sektor.

Det er godt kjent at konfliktnivået mellom etatsjefene Evang og Bryhn var høyt. Synstnes skriver at det svekket det nasjonale sikkerhetsarbeidet. «Konfliktnivået ble såpass høyt at politisk handling måtte til. Likevel var det forsvarssjefen som først tok organisatorisk grep, nærmere bestemt i 1965.»

En kontrollfunksjon for overvåkingspolitiet og den militære etterretningstjenesten ble ikke etablert før i 1972 av regjeringen til Trygve Bratteli. Fra 1996 har vi hatt Stortingets EOS-utvalg. Det markerte også en overgang fra regjeringskontroll til parlamentarisk kontroll med de hemmelige tjenestene. Det var et linjeskift venstresiden og Sosialistisk Folkeparti på Stortinget lenge forgjeves kjempet for.

 

SNUDD PÅ HODET

Personkontrollen og klareringsordningen var omfattende. I enkelte år ble 25 000 saker behandlet årlig. De undersøkte fikk ikke vite noe som helst om at de ble veiet og i mange tilfeller funnet for upålitelige til å få betrodde stillinger med beredskapsansvar og adgang til hemmeligheter.

Synstnes skriver at det først er etter 1967 at sikkerhetstjenestens arbeid og praksis gradvis blir orientert etter grunnleggende prinsipper i rettsstaten. I de første tiårene etter krigen ble tjenestene drevet etter det han kaller «diskresjonære» prinsipper. Det betyr at ledelse og tjenestemenn etter eget skjønn og i hemmelighet registrerte, undersøkte og vurderte det de mente var nødvendig for å hindre lekkasjer og sabotasje.

I rettsstaten er alle uskyldige inntil skyld er bevist. I personkontrollen var alle potensielt skyldige til uskyld var bevist. Det var selvsagt ikke formulert akkurat slik i etaten, men slik: «ved tvil skal sikkerheten gå foran.»

Det var dette prinsippet som ble utfordret av samfunnsutviklingen. Gradvis fulgte den politiske ledelsen etter. Denne boka trekker fram to politikere som i særlig grad bidro til endringene. Det var statsminister Per Borten, som engasjerte seg sterkt i saken til tidligere personalsjef i Norsk Hydro, Magnus Hole Jacobsen. Og forsker, statssekretær og statsråd Johan Jørgen Holst, som var en pådriver for nedgradering av hemmeligstemplet, historisk materiale.

 

DE UPÅLITELIGE

Hensikten med personkontrollen var å hindre at «upålitelige» fikk stillinger av betydning for beredskap og rikets sikkerhet. Det gjaldt å styre unna folk som drakk for mye, og som rotet med penger, men framfor alt de som var kommunister, venstresosialister, anarkister, nynazister eller som på andre måter var særlig kritiske til den rådende samfunnsorden. Kontrollen forsøkte å avdekke uønskete holdninger, medlemskap og handlinger. Det rammet medlemmer av NKP, SF, SV, SUF (m-l), AKP (m-l) og anarkistene. Og det rammet de som pleiet utstrakt kontakt med øst-europeiske eller sovjetiske statsborgere og diplomater. Hint, opplysninger eller observasjoner som pekte i slike retninger, gjorde at den undersøkte ikke kom i betraktning til viktige stillinger eller forfremmelse, men altså uten at den undersøkte fikk vite hvorfor eller hvordan.

Overvåkingspolitiet satte opp interneringslister. Ml-ere ble ført opp på disse listene. På listene fra 1986 finner Synstnes navn på 40 sentrale ml-ere som skulle tas i forvaring i en krisesituasjon. De utgjorde hvert femte navn.

Midt inne i denne avhandlingen har forfatteren kostet på seg en enkelt «case study» av hvordan det hadde seg at byråsjef Arne Treholt ble klarert for «Cosmic Top Secret», selve gullstandarden for adgang til hemmeligheter i NATO-familien. Han ble klarert til tross for at politiet flere år tidligere ved veiskiller i Treholts karriere hadde varslet om en så uvøren omgang med sovjetiske etterretningsagenter at det ville ha diskvalifisert andre.

Daværende byråsjef i Utenriksdepartementet Arne Treholt er den eneste spionen på så høyt nivå som er blitt dømt i perioden boka dekker, fra 1945 til 2002. Synstnes slår igjen fast at Treholt ble klarert på politisk nivå av regjeringen til statsminister Kåre Willoch, mot innstillingen fra Sikkerhetsstaben. «Avveiningene sto, som utenriksminister Stray senere uttrykte det, mellom ‘skadevirkningene ved opptak på Høgskolen og skadevirkningene ved at saken forble uoppklart’.» Synstnes skriver at «Den strenge dommen tilsier at prisen for å slippe Treholt inn på Forsvarets høgskole var høy».

 

KOMMUNISTFRYKT

Den innerste sirkel er en bok om den byråkratiske og politiske kampen for å bevare og forvalte hemmeligheter. «Med andre ord en innerste sirkel av sensitiv informasjon både i en nasjonal og en alliert forstand.» Boka er tettpakket med informasjon til glede for alle med interesse for tema og epoke. Den er preget av sitt forrige liv som doktoravhandling, men er samtidig forbilledlig ordnet og derfor tilgjengelig for andre lesemåter enn den som går fra første til siste side.

Bakteppet i boka er den kalde krigen, som tok slutt med Sovjetunionens sammenbrudd i 1991. Den omveltningen fjernet noe av det politiske trykket i klareringsarbeidet. I 2002 kom en ny omorganisering. Sikkerhetsstaben ble nedlagt, og oppgavene ble overført til Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Det er varsomt beskrevet, men det stiger fram av disse sidene at Sikkerhetsstabens kommunistjakt i Forsvaret og den delen av sivil forvaltning og næringsliv som hadde beredskapsmessig betydning, var ganske heftig i første fase av den kalde krigen. Sikkerhetsstaben mente at sikkerhetskulturen i det norske samfunnet, og i deler av Forsvaret, var farlig svak. Det fikk staben også på sitt vis bekreftet etter at Norge ble medlem av NATO i 1949 og skulle forvalte alliansens hemmeligheter. En til dels knallhard kritikk, særlig fra amerikansk hold, ble forsøkt besvart med flere omorganiseringer.

 

STØRRE AVSTAND

Synstnes avdekker hvor engstelig arbeiderpartiregjeringen var for et offentlig søkelys på den politiske silingen som ble praktisert i klareringsprosessene. Regjeringen ønsket en atomavtale med USA, men valgte den bort fordi en slik avtale måtte behandles i Stortinget:

 

Bruddet i forhandlingene om en norskamerikansk atomavtale i 1956 viste at norske myndigheter strakte seg langt for å ivareta hemmeligholdet rundt ordningen. Norge kunne ikke godta det amerikanske ultimatumet om å la krav til personkontroll bli synlig i en avtaletekst som skulle legges frem for Stortinget.

 

Da ville yrkesforbudet for venstreavvikerne ha blitt offentlig kjent og debattert. Frykten var at det kunne gi økt oppslutning for venstresosialister, framfor alt i fagforeningene.

Denne bokas tilblivelseshistorie, og muligens det at forfatteren i flere år ledet analysearbeidet i Nasjonal sikkerhetsmyndighet, som etterfulgte Sikkerhetsstaben i 2002, bidrar til at Synstnes avstår fra å understreke dramatikken i deler av det han beskriver. Han konstaterer at registrering og personkontroll i årene etter den andre verdenskrig ble styrt fra statsministerens kontor og i et topptungt, interdepartementalt utvalg.

Etter hvert ble det nødvendig å skape større avstand til den politiske toppledelsen. Det gjaldt å forebygge at avsløringer og skandaler kunne plasseres hos statsministeren. Styringsfunksjonene ble dyttet lenger ned i byråkratiet.

Synstnes går lite inn på hvorfor det ble organisert slik. Men han forteller litt om hvordan det direkte samarbeidet mellom Sikkerhetsstaben og Arbeiderpartiets egne overvåkere ble avsluttet: «Arne Hjelm Nilsens ‘konspirative natur’ og ‘hvileløse’ jakt på politiske fiender hadde fått et komisk skjær i blant andre inspektør oberstløytnant Helles øyne.»

Arne Hjelm Nilsen var journalist i Arbeiderbladet og drev aktiv registrering av kommunister, særlig i fagforeningene.[1]

 

HØYESTERETT SJOKKERER

Det var fredsforskere, fredsaktivister og gravende journalister, men framfor alt fenomenet Ivar Johansen, forlagsmann, SV-politiker og listefører, som fikk åpnet opp og endret instruksen for sikkerhetstjenestene. Gjennombruddet kom da kritikerne av hemmeligholdet til slutt vant fram i Høyesterett. Frifinnelsen i Høyesterett i 1987 av sju tiltalte fra avisa Ikkevold, som hadde avslørt at en base for det amerikanske, undersjøiske lyttesystemet SOSUS befant seg på Andøya, var et nederlag for påtalemyndigheten, Forsvaret og Sikkerhetsstaben. Frifinnelsene innebar en justering av grensene for hemmelighold og ytringsfrihet i disse sakene.

Kjennelsen kom som et sjokk på forsvarsledelsen fordi domstolen tidligere hadde dømt forskerne Nils Petter Gleditsch og Owen Wilkes samt listefører Ivar Johansen og journalist Ingolf Håkon Teigene med flere i saker som lignet på avsløringene i Ikkevold.

Høyesterett slo fast at det ikke lenger var straffbart å være dyktig og innsiktsfull.

Halvor Elvik (69) er journalist.

[1] no.wikipedia.org/wiki/Arne_Hjelm_Nilsen