Dette er en bok om innvandring som inviterer til å diskutere sak og ikke hvor man plasserer seg på høyre/venstre-aksen.

Det er ikke uten grunn at innvandring og flerkulturalitet står så høyt på den politiske dagsordenen i vesteuropeiske land. De europeiske storbyene har gjennomgått en synlig ansiktsløftning de siste tiårene og har nå et kosmopolitisk preg, både befolkningsmessig og på andre måter. Det rike og velorganiserte Norge, som knapt har blitt berørt av Europas kriser de siste årene, står i denne sammenhengen i en spesiell stilling, og er blitt noe av en innvandringsmagnet. Siden midten av 1990-tallet har antall innvandrere og etterkommere økt fra rundt 250 000 til over 600 000. Vi er i ferd med å gå forbi Danmark og Finland i folketall, først og fremst takket være den raske økningen i innvandring. (Heia Norge!)

Selvfølgelig blir det debatt og kontroverser omkring slike endringer. Og det finnes mange posisjoner og enda flere argumenter. Motstand mot innvandring kan blant annet skyldes generelt islamhat, et ønske om å verne velferdsstaten, kulturell nostalgi, bedriftsøkonomiske kalkyler, rasisme eller bekymring over barnas oppvekstmiljø og situasjonen i skolen. Bare for å ha nevnt noen innganger. Likeledes finnes mange og til dels motstridende argumenter for å være tilhenger av fortsatt innvandring. Noen vil bare ha høyt utdannede innvandrere hit, mens andre vil åpne grensene. I tillegg er befolkningen delt i mange fraksjoner med hensyn til synspunkter på minoritetene som faktisk bor her. Det gjelder både den etniske majoriteten og minoritetene selv. (Mange innvandrere er, ut fra en nyttekalkyle, mot innvandring.) Og det finnes innvandringstilhengere som ønsker en hard integreringspolitikk, samt innvandringsmotstandere som synes kulturelt mangfold er en god ting.

Vi snakker altså ikke om et toblokkssystem der sanne patrioter, eventuelt innsnevrede nasjonalister og fordomsfulle monokulturalister, står på den ene siden, konfrontert med ryggesløse og naive landsforrædere, eventuelt multikulturalister og radikale humanister, på den andre. Kartet er mer komplekst enn som så, og det lar seg heller ikke dele opp langs den tradisjonsrike høyre/venstre-aksen. Interessant nok blir noen av de beste argumentene for mangfold, solidaritet og frihet jeg har sett på en stund, fremført i den liberalkonservative stiftelsen Civitas nye bok De nye seierherrene.

Marius Doksholm og Kristin Clemet: «De nye seierherrene» Civita 2012

De liberalkonservative optimistene
I norsk offentlighet, som mange andre steder i Europa, ble de glade nittiårene avløst av det paranoide nulltallet cirka 11. september 2001. Det har vært en merkbar økning i bekymringen og pessimismen knyttet til flerkulturalitet i de elleve årene som er gått. Multikulturalismen er blitt erklært død, i tur og orden, av Merkel, Sarkozy og Cameron. Åpent minoritetsfiendtlige nettsteder har blomstret. Både politikere, forskere og kommentatorer har i stigende grad avvist de positive visjonene om innvandring som naiv ønsketenkning, konfliktunnvikende ideologisering og feilplassert toleranse. Dette gjelder ikke minst på den såkalte politiske venstresiden, hvor det med noen unntak har vært lite begeistring å spore med henblikk på flerkulturalitet de siste årene. Kommentatorer som identifiserer seg med venstresiden politisk, fra Brox til Braanen, har ved flere anledninger uttrykt synspunkter på både innholdet i norsk nasjonal identitet og innvandring som sosial dumping som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn nasjonalistiske. (Jeg bruker nasjonalisme her som fagbegrep, ikke som skjellsord.) Grensen mellom indre Senterpartiet og det som er igjen av marxist-leninismen, er til tider utydelig. Også i store deler av sosialdemokratiet har det gjentatte ganger vært uttrykt bekymring knyttet særlig til to saksområder, nemlig minoriteters kulturelle egenart, og da spesielt komplementære (ulike) kjønnsroller for menn og kvinner, og finansieringen av velferdsstaten i fremtiden. Når det gjelder kulturelle minoritetsrettigheter, har det av og til nærmet seg konvergens mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet – begge partiene har en dragning mot likhet, om enn av litt ulik type og av litt ulike grunner. Selv tilhengere av kulturelt mangfold og fortsatt innvandring har de siste årene vent seg til å begynne sin argumentasjon med en serie forbehold – ja, vi må få somaliske menn i jobb; ja, islamsk fundamentalisme er ille; ja, det er uakseptabelt at jenter ikke får lov til å gå på disko – før de forsiktig argumenterer mot diskriminering, for friheten til selv å velge livsstil og verdigrunnlag og så videre.

I denne sammenheng er det interessant å merke seg at det ikke er fra venstresiden det mest uforbeholdne forsvaret for innvandring og mangfold kommer for tiden. Kanskje det skyldes at venstresiden, forstått som sosialister og kommunister, historisk sett har eksellert i å arbeide for likhet, men har større problemer med å håndtere forskjell som noe annet enn en mangel. I tillegg har venstresiden i Norge alltid hatt et sterkere nasjonalt enn globalt tilsnitt (igjen med noen unntak), og det kan for en utenforstående stundom synes som at det å være venstreradikal i Norge betyr å bry seg mer om tariffen og aleneforsørgerne enn om virkelig fattigdom. Faktum er uansett at det særlig er miljøet rundt Civita som de siste årene har markert seg som premissleverandør for en nokså ubekymret analyse av flerkulturalitet og innvandring som tar utgangspunkt i at glasset er halvfullt og ikke halvtomt. En av de mest markante talspersonene for religiøs toleranse de senere årene har vært den liberalkonservative, Civita-tilknyttede religionsforskeren Torkel Brekke. Det er også kommet en strøm av større og mindre utspill om flerkulturalitet fra tenketanken som tyder på at denne kretsen ønsker å utvikle en visjon basert på optimisme snarere enn bekymring.

Et bedre liv – og en bedre verden
De nye seierherrene av Kristin Clemet og Marius Doksheim er en liten bok (litt over 130 sider) som består omtrent fifty-fifty av fakta og argumenter. Faktadelen dokumenterer trender i innvandringen, sysselsetting, utdannelse, velferdstjenester, kriminalitet og andre målbare, relevante trekk ved samfunnsutviklingen. I denne delen diskuterer forfatterne også tallene, og minner blant annet om at selv om yrkesdeltagelsen blant pakistanske kvinner i Norge er lav sammenlignet med norske kvinner, ligger den på samme nivå som italienske kvinners yrkesdeltagelse i Italia. Det er også nyttig å bli minnet om at nesten alle innvandrere som blir spurt, ønsker integrering (som altså er noe annet enn assimilasjon), og at majoritetens holdninger til minoriteter jevnt over blir mer positive med årene. Generelt, konkluderer de, går det den rette veien.

Argumentdelen er særlig interessant fordi den tydeliggjør en konsekvent liberal tenkning omkring innvandringsproblematikken. Det sentrale liberale prinsippet som legges til grunn som premiss, er individets frihet til å bevege seg på jakt etter et bedre liv. Når det kan sannsynliggjøres at de aller fleste som er kommet til Norge, har fått et bedre liv uten at de innfødte har fått det merkbart dårligere, står dette argumentet sterkt. Liberalere er dessuten ikke redde for kulturelt mangfold, forutsatt at individet har rett til å velge selv. Derfor er det like mye en rettighet å bære hijab som det er en rettighet å slippe. Det er opp til den enkelte. Selvfølgelig er dette mer komplisert i praksis, for hvem velger egentlig helt fritt? Ikke de anorektiske jentene som kjøper silikoninnlegg heller.

De mest kontroversielle delene av boken er de som har å gjøre med økonomi. Én type motforestilling går ut på at innvandring ikke lønner seg for AS Norge, og i vår ble det offentliggjort tall som tydet på at innvandrerne gikk med underskudd, blant annet fordi de i snitt pensjonerer seg tidligere enn etnisk norske. Imidlertid viste debatten etterpå at det ikke bare var innvandrere, men mennesker som gikk med underskudd. Tall av denne typen kan alltid tolkes på flere måter. En annen motforestilling er den som knyttes til begrepet sosial dumping, altså det syn at utenlandsk arbeidskraft blir utbyttet (underbetalt) i norsk arbeidsliv, noe som verken er bra for dem eller for de norske arbeiderne de konkurrerer med. Doksheim og Clemet svarer at selv om innvandrere jevnt over tjener dårligere enn nordmenn, finnes det lovverk og fagforeninger som har det som sin oppgave å beskytte deres rettigheter. Dessuten må det da være bedre å tjene dårlig i Norge enn ikke å tjene noe som helst i hjemlandet, argumenterer de. Et tema de dessverre bare så vidt berører, nemlig pengeoverføringer til avsenderlandet, er et ytterligere solidarisk argument for migrasjon. Pengeoverføringer (remittances) har stor og økende betydning, ikke bare for familiene som mottar penger, men for hele nasjonaløkonomier, spesielt i de fattigste landene i sør. Den sosiale mobiliteten, ikke minst i annen generasjon, har vært helt eksepsjonell. Bestemor var hjemmeværende med syv barn i pakistanske Punjab, og selv er en altså blitt tannlege og tobarnsmor. Vi snakker her om en kraftig akselerert klassereise.

Igjen ser vi at en transnasjonal sammenligning med avsenderlandet gir et annet resultat enn en nasjonal sammenligning som begrenser seg til mottakerlandet. Eksempelvis er det trist at det foregår omskjæring av jenter i Norge, men hvis man er opptatt av dette, bør man oppmuntre til økt somalisk og etiopisk innvandring til landet. Svært mange jenter slipper jo unna kniven nettopp fordi familiene flytter til Europa.

Den lokale virkeligheten
Boken er kort og lettlest, noe som både medfører fordeler og ulemper. Hadde Clemet og Doksheim tatt seg litt bedre tid i de empiriske delene og brukt kvalitativ forskning i tillegg til den kvantitative, ville de ha oppnådd større analytisk dybde og kommet tettere innpå hverdagen i det flerkulturelle Norge. Det gjelder ikke minst problemene som oppstår lokalt, men som ikke synes på nasjonale statistikker. De ville blant annet ha fått innsikt i de lokale årsakene til at det sannsynligvis er en dårlig idé at det er opptil 90 % muslimske barn på enkelte skoler i Oslo, og hvorfor jobbsøkerprosessen kan være tyngre for en minoritetsungdom uten et omfattende nettverk ute i det norske samfunnet enn for de fleste majoritetsungdommer. De ville ha sett at selv om det ikke finnes ghettoer når man ser på det store bildet, finnes lokalsamfunn i Groruddalen og deler av Søndre Nordstrand der minoritetsandelen er svært høy, noe som kan få konsekvenser for tilpasningen til storsamfunnet. De ville også ha lagt merke til forsøkene fra stat og kommune på å innrullere innvandrere i et kulturelt regime der friluftsliv, tynnhet og lavkarbomat inngår som selvfølgelige komponenter, og de ville bedre ha forstått mekanismene som medfører at innvandrere er underrepresentert i frivillighetssektoren. Dessuten ville de ha fått en bedre forståelse av de intrikate og kompliserte utfordringene som henger sammen med språk, religion og barneoppdragelse. Blant annet. Men det får bli til en annen gang.

Det har vært interessant å følge debatten om denne boken. Når jeg selv har fremført de samme argumentene opp gjennom årene, har jeg rutinemessig blitt stemplet som en farlig kulturrelativist, venstreradikal svermer og, den siste tiden, kulturmarxist og landssviker. Det har vist seg vanskeligere for de skeptiske delene av offentligheten å avvise tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet og hennes dyktige unge medarbeider som farlige venstreradikalere. Dermed blir det nødvendig å diskutere sak i stedet.

Argumentene er velkjente for alle som har fulgt denne tematikken noen år, men de er gode og bør overbevise enhver humanist, uansett hvor vedkommende plasserer seg på den konvensjonelle politiske aksen. De nye seierherrene er en betimelig liten bok, og tenketankene som identifiserer seg med venstre side av det politiske spekteret, må gjerne spørre seg selv hvorfor det er Civita, og ikke de, som investerer tid, krefter og ikke minst politisk kapital i å argumentere for at migrasjon alt i alt gjør verden til et bedre sted.