Hvordan går det i Groruddalen? Her prøver samfunnsforskerne å svare.

For enhver problemstilling fins det en Gary Larson-tegning. En av favorittene viser tre innfødte med knokler gjennom nesene i en afrikansk leirhytte, som panisk rydder bort TV, stålampe, videospiller og telefon. ”Antropologer! Antropologer!” roper den ene.

Liknende scener kan man forestille seg fra Groruddalen. Er det ikke samfunnsforskere som slår ned lik en gresshoppesverm, er det rødgrønne politikere og deres medie-haleheng på vei til ”dialogmøte” om den nervepirrende integreringen.

Som født og oppvokst i Groruddalen undrer man seg over bekymringen samfunnet legger for dagen – alle engstelige Aftenposten-kronikker, mytologiene som stadig bygges. Det er et vedvarende, ubehagelig søkelys som tvinger beboerne på defensiven. Jeg har hatt kontakt med mange av dem. ”Vi har det fint her!” vil de gjerne ha sagt, de etterlyser at politikerne skal oppfylle sine rikelige løfter til bydelen, de skulle gjerne sett at boligprisene fulgte den absurde spiralen som kjennetegner det øvrige Oslo. Det siste blir selvsagt vanskelig når bydelen jevnlig, og gjerne av folk som knapt har vært der, fremstilles som et lovløst Eurabia.

Hellige tekster
Den globale drabantbyen er en samling artikler som prøver å formidle den nakne sannheten om Groruddalen. Hvordan fungerer Groruddalen med hensyn til samhold, integrering, beboernes opplevelse av sitt nærmiljø? Eller rettere sagt en flik av dalen, bydel Alna og i særdeleshet Furuset. Groruddalen som helhet har flere innbyggere enn Stavanger og består av svært ulikartede miljøer. Furuset er ikke ”mitt” Groruddalen, selv om jeg har vært der en rekke ganger. Men det likner tilstrekkelig.

Vi skal kanskje oppholde oss et øyeblikk ved formuleringen ”prøver å formidle”. Flertallet av bidragsyterne er sosialantropologer, en stamme med riter og talemåter som for den uinnvidde lett oppleves som minst like eksotiske som for objektene for feltarbeidet. Teksten blir full av besvergelser.

I kapittel 12, som handler om sikhenes helligdom i Alna, beskriver Lill Vramo hvordan man tilber den ellevte guruen i sikh-kosmologien. Denne er i motsetning til de ti forgjengerne en bok, som de kaller Guru Granth Sahib. På samme måte er den skoleflinke sosialantropologens tekst full av rituelle nikk til denne stammens hellige skrifter, forfattet av Pierre Bourdieu, Zygmunt Bauman et al. I de mest betydningsfulle avsnittene godblunker teoretikeren til forskeren, den tenkte og den erfarte verden finner sin harmoniske balanse, og det kan se slik ut:

«Kapittelet viser hvordan et religiøst rom gir en ramme og struktur for minner og erindring. Jeg er inspirert av Paul Connertons forståelse av at gjentakende praksiser gir mulighet for å bevare fellesskapets hukommelse (1989). Et hovedspørsmål er hvordan ting og praksiser binder tid, steder og mennesker sammen i lokale og transnasjonale fellesskap.» (s. 183)

Eller slik (fra kapittel 13):

«Samtidig som Ellen har entret en annen livsfase, har Furuset, ifølge Ellen, gått fra å være ”landsbygd” til å bli en ”stor drabantby”. Jeg vil hevde at Ellens beskrivelser av fortidens fellesskap minner om Baumans tapte paradis. Det tapte paradis er ifølge Bauman det ekte fellesskapet, et fellesskap som ifølge Bauman er utilgjengelig i den virkelige verden. Derfor vil vi alltid ønske oss det tapte paradis tilbake (Bauman 2000; 35-36, 41-43).» (s. 205)

Det elementære forvandles til det magiske, slik det er alminnelig i moderne samfunnsvitenskap. Vi har å gjøre med en akademisk utgivelse, selvfølgelig, og det ligger utenfor dennes mandat å gi f.eks. innbyggerne på Furuset et redskap til å forstå seg selv og sin situasjon. Den som nærmer seg verket med et legmannsspørsmål av typen ”Hva skjer på Furuset?”, må forberede seg på et meget omstendelig og tidvis også unnvikende svar. Furuset er et sted der teorier tørner sammen. Dette i kontrast til populærmedienes skildringer, som fremstiller Furuset som et sted der kulturer tørner sammen. De handler begge om abstraksjoner.

Sharam Alghasi, Elisabeth Eide og Thomas Hylland Eriksen (red.) «Den globale drabantbyen. Groruddalen og det nye Norge» Cappelen Damm Akademisk 2012.

Velfrisert ghetto
Nå er det ikke slik at Den globale drabantbyen underslår det empiriske og erfarbare Furuset. Den dokumenterer tvert imot et omfattende empirisk arbeid, hvor det viktigste verktøyet er et stort antall beboerintervjuer. Vi får belyst slike ting som relasjoner mellom religiøse grupper, problemer med rasisme i en minoritetsdominert og ”fargeblind” skole, ungdomsledere og rollemodeller på Furuset, innvandreres forhold til natur og miljø, utvikling av frivillig organisasjonsarbeid og mye, mye annet.

Alna-prosjektet ble gjennomført i 2010 og 2011, finansiert av Norges forskningsråd. Prosjektleder var Thomas Hylland Eriksen, som har sammenfattet en innledning (sammen med Elisabeth Eide). Her er noe av det følsomme ved prosjektet utlagt:

Feltet er voldsomt politisert, og invaderes av massemediale debatter og nyhetsoppslag i den grad at det legges press på forskerne om at de skal forholde seg aktivt til medieskapte problemstillinger og ”mene” noe (altså trekke normative slutninger) om feltet de forsker på. Dette er de ikke alltid egnet til: gode forskere er ikke nødvendigvis kompetente synsere. (s. 13)

En slik forsiktighet gjennomsyrer verket. Leseren må selv pusle sin diagnose sammen fra de mange ulikartede (og tilsynelatende urelaterte) puslespillbitene som deles ut. Som antydet er ikke alt dette like spennende. Noen av de mest oppsiktsvekkende opplysningene om integrering kommer i et kapittel som handler om natur, ikke kultur: Henrik Sinding-Larsens studie av miljø- og naturbevissthet i innvandrermiljøer (kapittel 17).

Det er, når man unntar enkelte intervjustemmer, et forholdsvis oppløftende bilde som tegnes av bydelen. Problemene er i høy grad relative; i Oslo befinner vi oss foreløpig langt fra de tilstandene som hyppig beskrives fra svenske drabantbyer, som Rosengård eller Rinkeby. Når jeg viser besøkende fra utlandet Groruddalen og påstår at dette er byens ”slum” eller ”ghetto”, ler de høyt. Gresset er nyslått, innbyggerne velkledde, søppel og graffiti blir fjernet. Eldre beboere føler seg fremmedgjort, men de er ikke truet. Det er en forskjell.

Norge forandrer seg, det lar seg aller tydeligst se i hovedstaden og, innenfor hovedstaden igjen, i Groruddalen. Det er ikke til å unngå at forandring ledsages av en viss uro, og denne uroen får artikkelsamlingen til å vibrere. Er det bare triviell magerumling vi hører, eller er det varsler om jordskjelv?

Det er kanskje her den erfarne drabantbyboeren kan bidra med noe likevel. Groruddalen har en nokså lang historie som urosone. Romsås, som jeg kjenner fra puberteten, var en bydel med høyere kriminalitet og større sosiale problemer (særlig narkotika) mot slutten av 1970-tallet enn den er i dag. Det skulle forundre meg om ikke det samme er tilfellet med Furuset. Kriminalstatistikken går fortsatt ned begge steder. Problemene oppsto altså før Groruddalen hadde noen ikke-vestlig innvandring å snakke om, og ingen ”hvit flukt” (men flukt opplevde man selvfølgelig).

Strukturell svakhet
De strukturelle problemene i drabantbyen er på ingen måte løst. Den viktigste grunnen til at det ikke etableres nye drabantbyer i Oslo etter 1960- og 70-åras visjonære prosjekter, er at de var grunnleggende sosialt dysfunksjonelle. Det normale, yrkesarbeidende voksenlivet var forutsatt å utspille seg andre steder, og dermed forsvant muligheten til å gjøre drabantbyene til komplette lokalsamfunn. Man planla ikke, og satte ikke av rom for, det private initiativ.
Tyrkeren på nær min alder som er intervjuet på side 196, sier: ”Istedet for plasser der mennesker kan sitte sammen og ha det sosialt, så bygger de parkeringsplasser. Vi savner møteplasser.” Velkommen etter, Mohammed!

Slik tegner også denne boka bildet av Furuset i år 2012: som et sted der liv skal skapes enten av offentlige tiltak eller ved frivillighetsarbeid. Det var ikke nok selv på 1970-tallet, og det er i hvert fall ikke nok i dag.

Å flytte høyere læreinstitusjoner ut til drabantbyene har vært foreslått som korrigerende tiltak. Hva med å skaffe Det samfunnsvitenskapelige fakultet nye lokaler på Furuset? Det er over 5000 studenter og lærere som vil trenge lattebarer, sushisjapper, bokhandler og annen infrastruktur. For ikke å snakke om informanter.