Olav Brostrup Müller går seg vill i forskjellene mellom by og land i en bok som følger mange spennende eksistensielle spor, men aldri kommer helt i mål.

 

Olav Brostrup Müller

Kjedet enebolig. Rapport fra provinsen

Cappelen Damm, 2014

 

Journalist Olav Brostrup Müller var en ung mann fra Lillehammer som lengtet til storbyen. Så flyttet han til Oslo, som mange andre unge gjorde, for å studere, bo på Grünerløkka, høre på musikk, drømme om gjennombruddsromanen han selv skulle skrive, og leve et grenseoverskridende hipsterliv. Etter hvert fikk han kjæreste, to barn, fortsatt i en leilighet på Løkka, men etter hvert i tillegg: en uro og en lengsel etter et annet liv. Han flyttet tilbake til Lillehammer, der både han og kona har familie, inn i en kjedet enebolig og til en jobb i lokalavisen. Med andre ord gjorde han det samme som mange andre gjør: flytter fra byen og tilbake til hjemstedet når man får familie, av praktiske og ofte økonomiske årsaker.

Men i Müllers bok fremstår flyttingen til kjedet enebolig mest av alt som et livsstilvalg. Et forsøk på å få slutt på en indre uro, eller en følelse av å være ferdig med bylivet. Det er verken jobbmuligheter eller økonomi eller andre utvendige faktorer som avgjør flyttingen. Det er noe annet, noe som tvinger seg frem innenfra.

UNDERHOLDENDE

Müllers valg om å flytte hjem er så fullt av vanskelige dilemmaer og tanker at de faktisk utgjør en hel bok. Og vi får ta del i dem. Det er gjennomgående underholdende og gøyal lesning. Müller har alltid skrevet godt, det vet vi som har lest ham i Klassekampen eller hørt ham som morgenkåsør på P2. Og nettopp slik er bokens form, som et (litt for langt) kåseri, der man pepres med hverdagslige spørsmål, underfundige observasjoner og gjenkjennelige dilemmaer. Men uten at verken forfatter eller leser sitter igjen med de store svarene til slutt. Det er kanskje meningen? Enten – tenker jeg underveis – skulle boken vært strammet inn slik at man leste den i et eneste langt drag. Eller så kunne Müller med hell gått dypere inn i alvoret han berører underveis, men aldri griper skikkelig tak i. Nå fremstår boken som en uforløst hybrid.

Müller er tidvis på sporet av noe større når han hinter om hjemlengsel etter livet på landet i sammenheng med frykten for både klimaendringer, kriger og en raknet verdensøkonomi. Et sted i oss er det kanskje et ønske om bare å stikke av, vende ryggen til alt dette vonde og vanskelige og kompliserte for å finne et enklere liv. Forfatteren er på sporet av noe annet også, oppgjøret med vanetenkningen som gjør at vi ikke ser våre egne liv klart, og dermed ei heller klarer å bryte med rutiner vi ikke trives i. Men dessverre drukner både klimasporet og de mer eksistensielle sidene ved vedtatte doxa i vår kultur i litt for mange tanker rundt hverdagslivets gleder og utfordringer.

Müller beskriver reisen fra et livlig byliv da han selv var i 20-årene til et såkalt A4-liv på et mindre sted som en geografisk prosess. Han er opptatt av by og land og forskjellene mellom de to. Og selv om bylivet opplagt kan skille seg fra livet på landet, er det et par ting som gjør at Müllers analyser tegner et litt for karikert bilde av begge steder. For det første tilhørte forfatteren selv et bymiljø preget av studentliv og store intellektuelle drømmer. Mange i byer lever fjernt fra en slik livsstil. For det andre handler det kanskje mer om hvor man er i livet rent aldersmessig, enn hvor man er geografisk, for også i byene leves A4-liv i all sin hverdagslighet: Vi som ble værende her, går på jobb, leverer i barnehage, handler, lager mat og reparerer ting i hjemmet. Akkurat som Müller gjør. Også for oss er studentlivet med de store debattene, drømmene om selvrealisering og nachspielene for lengst over. Vi har ikke høytrykksspyler og like vakker stjernehimmel som på Lillehammer. Men vi har travle dager og barnehage, skole, arbeid og tonnevis med voksenansvar her også. Man trenger ikke reise på landet for å finne A4-livet. Her går by og land utvilsomt hand i hand.

FRI PÅ LANDET

Om dette tenker forresten Müller frem og tilbake i boken, og plutselig erklærer han: Jo, han er fri her på landet med unger på spark og bobledress for voksne, men på den annen side: «Det er mer eller mindre akkurat som det var i storbyen – en triatlon av søvnløshet, rydding og forhandlinger.»   Så er vi ikke så ulike likevel, og utgangspunktet for boken blir med ett litt uklart.

I en litt underlig passasje møter han seg selv i tankene som 17-åring, hjemme på loftet på Lillehammer. Her samtaler Müller med Müller, og jeg må innrømme at jeg falt av lasset, formen forsvant under føttene mine. Jeg forsto ikke helt dette litterære sprellet, og det tilførte heller ikke noe som de samtidige undringene ikke allerede hadde vært innom.

Det er umulig å lese Müllers bok uten samtidig å tenke på skribentene i nettmagasinet Harvest. For akkurat som at Harvest-entusiastene ikke klarer å gå en tur i skogen uten å skrive om turen etterpå, kan heller ikke Müller flytte på landet uten å svøpe valget inn i de store tanker. Begge deler gir meg delte følelser: På den ene siden fortoner dette seg en smule komisk. Altså, folk går i skogen hver dag, traver i fjellet eller flytter hjem til barndomstraktene uten å føle behov for å dra inn russiske forfattere, de siste miljørapportene fra FN eller tyske tenkere for å forklare hvorfor de bedriver den slags, og hvordan det føles for dem personlig å se en stjerne eller en spurv.

På den annen side: Dette er jo vakkert også. Og kanskje er det viktig. Kanskje er det slik at nettopp det å løfte opp viktigheten av naturopplevelser og hverdagen vår vekker oss og gjør at vi ser alt vi tar for gitt på nye måter? Og er det ikke det Müller også prøver på? Løfte opp A4-livet til å bli en slags poesi? For også A4-livet og hverdagen fortjener en bok, og det skal Müller ha takk for å ha gitt oss.