Skolesektorens problemer og utfordringer blir belyst både fra innsiden og utsiden i to aktuelle debattbøker.

Karl-Eirik Kval
Det store skolesviket
Dreyer, 2014

Magnus Marsdal
Lærerkoden
Manifest, 2014

Det omkring 150 år gamle historiske hovedformålet med skolevesenet, å oppdra elever til «gagns menneske i heim og samfunn», er under sterkt press både i Norge og andre land. Den generelle delen av læreplanen, som ivaretar de overordnete prinsippene for all norsk utdanning, ble beholdt sammen med Kunnskapsløftets markedsliberale læreplan, der overordnete dannende formål ellers ble relativt systematisk fjernet. I sannhet en særnorsk mikstur; to norske byggeklosser som ikke passer sammen. Hva med den retoriske anomalien i at det i Kunnskapsløftet knapt står en eneste formulering om kunnskap, bare ferdigheter?

MIKRO OG MAKRO
Årets to ulvetitler om skolesektoren er ikke noe unntak fra elendighetsbeskrivelsene vi er blitt vant til i noen tiår. Karl-Eirik Kvals Det store skolesviket er et bredt anlagt angrep på norsk utdanningspolitikk. Magnus Marsdals kortfattete kampskrift Lærerkoden tar fatt i minste felles multiplum, den faktor alle er enig om er den viktigste: læreren, eksemplifisert i en gjennomgang av Sandefjord-striden, der læreren Marius Andersen satte jobben på spill av hensyn til elevene.
Samfunnsdebattant (og styreleder i tankesmien Manifest) Marsdal går fra mikroplanet til den politiske makrokonteksten. Marsdals kampskrift er journalistisk og retorisk velplassert både i tid og rom: «Rett tid og rett sted.» Baksideteksten antyder det viktigste temaet: Forsvaret for fellesskolen er truet når «bedriftsinspirert styring åpner for amatørenes inntogsmarsj i skolen».

Lektor Kvals lange skoleerfaring gjør ham i stand til å løfte fram skolevirkeligheten sett fra innsiden. Et problem er det at ikke alle hans synspunkter representerer hele lærerstanden, selv om det i ethvert kvalifisert kollegium bør være en viss profesjonell uenighet. Kvals bok omhandler dessuten en avgrenset del av skolevirkeligheten. Han henter mange av referansene og eksemplene fra videregående skole i Oslo, konsentrert om undervisning i realfagene. Den generelle spissformuleringen av tilstanden er lavt «læringstrykk», et begrep som denne anmelder ikke er spesielt begeistret for. Derimot er hans grundige og saklige forklaring på hvordan politisk og byråkratisk skoletenkning er spesialdesignet for flinke elever fra møblerte hjem, overbevisende. Ikke til å undres over at sosial ulikhet reproduseres.

Den politiske konteksten derimot – både nasjonalt og internasjonalt – avgrenses for mye etter min smak. Skytset rettes stort sett mot lokal «skoleeier» og ender ved laveste nasjonale institusjon, Utdanningsdirektoratet, en byråkratisk styggedom mange lærere elsker å mislike. Dermed stanser stundom Kvals jakt etter syndere før han kommer til de mer systemiske utfordringene. Skytset blir for grovkornet og unyansert, og det blir for enkelt å forklare systemiske problemer med ulike typer menneskelig svikt, slik Kval gjør et hovedpunkt av allerede i innledningen:

En ikke ubetydelig del av skolebyråkratene er skrivebordspedagoger – byråkrater med liten eller ingen erfaring fra undervisning i skolen, men som likevel har stor innflytelse over den. […] Selv om de er bemannet av høyt utdanna mennesker, mangler de vilje til å skaffe seg innsikt i det feltet de er satt til å styre. Norsk skole anno 2000-tallet.

SOLID DOKUMENTERT
Kvals bok er tredelt: «En situasjonsbeskrivelse» dekker nesten 2/3 av innholdet, andre del, «Elevers perspektiv», er forunderlig kort – bare 13 sider, og siste del, «Hvordan skape høyere læringstrykk», teller 85 sider. Både tittel, delkapitler og undertittel signaliserer et ambisiøst prosjekt med stor fallhøyde: Det store skolesviket. En diagnose og 18 forslag til forbedringer.
Siden dette er en fungerende lærers beskrivelse bygd på mange års erfaring og profesjonelt engasjement, bør mye her være av offentlig interesse. De 18 forbedringsforslagene følger derfor som logiske konklusjoner etter gjennomgangen av Kvals begredelige skolehverdager.

Boken har gode og solide kapitler med overbevisende dokumentasjon. Med solid statistisk tallmateriale dokumenteres dramatisk synkende realfagskunnskaper blant norske elever, sviktende rekruttering av lærere, økende frafallsproblematikk og illevarslende fraværsøkning i skolene, ikke minst i Oslo.
Dimensjoneringen av ulike tema er likevel en kilde til en viss undring for denne anmelder. Den lange diskursen om fravær og manglende sanksjoner mot elever er grei nok, men etterlater naturligvis straks et motspørsmål: Hvorfor setter ikke Kvals lærerkollegium selv i kraft systemer som reduserer fraværet? Kval nevner jo i ett av sine 18 punkter slike tiltak? Slik sett vises det vel fram en lydig lærerstand som overstyres av kunnskapsløse politikere og byråkrater i mastodonten Utdanningsdirektoratet.
PISA-undersøkelsene vies mye plass i Kvals framstilling. Her lanseres også enkelte påstander som burde vært nyansert. La meg bare ta et par: Bortsett fra topp (Finland, østasiatiske land) og bunn er forskjellene mellom den store gruppen land i EU i realiteten små. Her fins også feilmarginer som må tas hensyn til i presentasjonen av resultater. Flere av forskjellene mellom land er ikke signifikante, og det er derfor ikke grunnlag for – som Kval gjør – å stønne altfor høyt over synkende norske resultater.
Hvorvidt PISA kan demonstrere den generelle kvaliteten i utdanningen, har ikke minst Svein Sjøberg stilt spørsmål ved. Denne reservasjonen mot resultatrelevansen har ikke Kval tatt høyde for i sin framstilling. Men tre fakta er likevel udiskutable: Ulikheter reproduseres, forskjellene mellom kjønn er påfallende store, og norske resultater ligger alarmerende lavt på realfagsiden – talende fakta som ikke har endret seg synderlig i løpet av det siste tiåret.

SVIKTENDE REKRUTTERING
Som Kval viser i boken sin, er det for mange unge som velger studiespesialiserende og for få som søker yrkesfag. I yrkesfaglige studieretninger er det likevel mangel på læreplasser i en rekke fag. Samtidig svikter rekrutteringen av yrkesfaglærere. Når yrkesfaglige studieretninger ikke har tidsmessig utstyr på skolen, er næringslivet selvsagt mindre ivrig etter å ta imot lærlinger. Skulle det ikke være en nasjonal oppgave å investere i tidsmessig utstyr på de yrkesfaglige studieretningene og sørge for gode utvekslingsordninger for yrkesfaglærere i det private næringsliv?

Frafallet i yrkesutdanningen er dramatisk høyt. Av 2006-kullet fullførte 38 prosent av elevene på normert tid. Kapitlet om frafall og bakgrunnen for at teoretisk svake elever mislykkes i den norske skolen, er i mangt eksemplarisk og burde være obligatorisk lesing både for politikere og byråkrater. En elev som ikke fullfører videregående skole og ikke kommer seg i arbeid, koster landet nesten en million når han er 25. Hvor mye koster så det samlede frafallet landet vårt når utgiftene skal dekkes gjennom NAV? Kval viser til oppslag i VG 24.09.2012:

Rundt halvparten av elevene som starta i videregående opplæring for første gang i 2006, da Kunnskapsløftet ble innført, begynte på et yrkesfaglig studieprogram. Det viser seg at Kunnskapsløftet ikke har løfta elevene når det gjelder frafall, det er like stort som før. […] Halvparten av alle som faller ut av videregående, havner hos NAV.

Som Kval dokumenterer, koster dette sløseriet med menneskelig arbeidskraft samfunnet astronomiske beløp hvert år, og jeg har sett enda høyere estimater enn det Kval viser til:

Den samfunnsmessige gevinsten av større grad av fullføring er «900 000 kroner per elev over livsløpet. Bare det å øke fullføringsgraden fra 70 til 80 % vil gi en årlig nettogevinst på 5,4 milliarder», estimerer Professor Torberg Falch ved NTNU.

Så var det sviktende lærerrekruttering. I toppåret 1994 hadde 11 500 studenter grunnskolelærerutdanning som førstevalg. Siden år 2000 har snittet ligget mellom 3800 og 4500. Av disse det ca. 3000 som faktisk begynner, men 1/3 slutter etter gjennomsnittlig tre år. Netto tilsig av nye lærere er altså 2000. Statistisk sentralbyrå regnet i 2008 ut at det i 2020 ville mangle omkring 16 000 allmennlærere og 22 000 i 2035. Ifølge VG nylig er tallet oppjustert til nærmere 18 000 i 2020. Hvor mange av lærerne over 60 velger å gå av tidligere enn ved 67 år? Når et årskull elever er på om lag 60 000, hvor mange nye lærere trenger vi da? Alt i dag underviser mer enn 10 000 ufaglærte i skolen.

I 2010 var 40 prosent av søkerne til allmennlærerutdanningen ikke kvalifisert til å komme inn. Til orientering er kravene til opptak slett ikke avskrekkende høye – minst 3 i norsk og matematikk og 35 skolepoeng. Høyre ville i 2011 heve kravet til minst 4 i norsk, matematikk og engelsk. I så fall hadde drøyt 60 prosent av søkerne ikke kommet inn.

jKPTRZP3_324_Det store skolesviket

SPILLET I SANDEFJORD
Magnus Marsdals vesle pamflett er på 132 sider, fordelt over syv kapitler. Marsdal kompenserer for sitt utsidehandikap med representative intervjuer. Deltakerne forteller selv, og Marsdal setter de utvalgte utsagnene inn i en politisk kontekst. Manipulasjonsmulighetene er mange, og troverdigheten ligger altså i utvalget av historier, som de aller fleste som arbeider i utdanningssektoren, vil nikke gjenkjennende til.

Kapittel 2 teller 18 sider og er en klassisk lovtale over helten Marius Andersen og hans utmerkete egenskaper: dyslektiker, ustanselig aktiv i arbeid for barn og unge, etc. Her balanserer Marsdal på stram line over en avgrunn av klisjeer, men kommer relativt velberget over. Den store skolestriden i Sandefjord er klimaks i fortellingen. Rimelig treffsikkert plasseres ansvaret for skoleskandalen og det politiske spillet i Sandefjord, der det hører hjemme:

I løpet av 2010 og 2011 har skolesjef Simen Seeberg i Sandefjord innført resultatorientert målstyring av skolene i Sandefjord. En rektor sluttet i protest. En del lærere motsetter seg resultatorienteringen. Øvrige rektorer er om bord. For å ruste dem til resultatmålstyring av lærerne blir de, sammen med en rekke nytilsatte mellomledere, sendt på lederutdanning ved Handelshøyskolen BI. Dette var bare begynnelsen.

De neste elementene i denne intrigen er velkjente læringsingredienser i en rekke norske kommuner. Skolesjef Seeberg har bakgrunn fra ulike private bedrifter og velger å kjøpe inn tjenester fra et rådyrt konsulentselskap samt IT-selskapet Connexus, et selskap som kan koble svært sensitiv informasjon fra en rekke kilder, men ennå ikke er meldt til Datatilsynet. Ingen bjeller ringer. Kafka? Orwell? Huxley? Ikke hørt om? Ikke relevant?

Konsulentene utarbeider så et standardskjema for halvtårsvurdering, men siden norske læreplaner er bygd opp omkring en enorm mengde mål og «delmål», blir skjemaet selvsagt komplisert. «Det kan bli så mange som opptil 70 delmål per elev. Opptil 14.000 kryss i året per lærer. Alle kryss registreres i kommunens database. Skjemaet skal pålegges alle, fra første til siste klassetrinn.» Hele rapporteringssystemet var så etisk uansvarlig at noen lærere, støttet av foreldrene, motsatte seg pålegget. Bedriftsinspirert styring åpner for «amatørenes inntogsmarsj» i skolen, er spissformuleringen presentert på baksiden av boken.

I tillegg figurerte ulike regnestykker over hvor mye tid dette rapportsystemet alene ville kostet hver involverte lærer: minst 1/4 av årsverket! Verken faglige vurderinger eller den absurde økningen i skolebyråkratiet gikk hjem hos Høyre og FrP, som sørget for et svært så ukvalifisert flertall for prosjektet. I realiteten demonstrerer Sandefjord-saken ett av de virkelig store skolesvikene: En skolereform som, dersom den tas helt på alvor, bikker over i det absurde og bekrefter alvoret i 80-tallets advarsler mot NPM og markedsfundamentalismen.

Marsdal_o

DE SVAKESTE
Et hovedpoeng både for Marsdal og Kval er sviket overfor de svakeste. Kval påpeker blant annet den overdrevne teoretiseringen av yrkesutdannelsen etter både Reform 94 og K06. Bare ett (!) av 27 ulike kompetansemål i engelsk treffer hovedpoenget: «Å tilegne seg fagkunnskaper fra eget utdanningsprogram – for eksempel å lære seg de engelske faguttrykkene bilmekanikere har bruk for.»

Strykprosenten i matematikk innen studieforberedende er nå svært høy. For den letteste utgaven (1P) var det nesten utrolige 67 prosent som fikk karakteren 1 eller 2 i skoleåret 2011–12. Store deler av pensum i matte er fjernt fra det elevene har bruk for, og hindrer altså enhver motivasjon og faglig nysgjerrighet. Om den såkalte «praktiske» varianten av mattefaget i 2. klasse på studieforberedende skriver Kval:

Hvem har bruk for regresjonsanalyse i dagliglivet? Svaret er: ingen. Det er så en må klø seg i hodet for å forstå hvordan nettopp dette kurset i matematikk har endt opp med å bli så teoretisk, livsfjernt og lite praktisk. […] Sannheten er at hele faget 2P er en utspekulert snubletråd for ellers oppegående elever.

Ansatte i direktoratet vil kunne ha utbytte av en nærlesing og dybdegransking her. Ansatsene til det systemiske perspektivet er lovende, men forsvinner til tider i for lange betraktinger omkring fravær, prosjektarbeid og surfing på nettet. Spørsmålet melder seg jo straks for enhver utenfor skolevirkeligheten: Hva tvinger lærerne til å sukke og skråkikke engstelig på hva retningslinjer og rundskriv fra Udir pålegger dem å gjøre? Hva skyldes denne redselen for selv å opptre tydelig som profesjonelt kollegium? Kanskje noe av svaret på denne påfallende profesjonelle abdikasjonen ligger i sanksjonsbrutaliteten i enkeltsaker i Oslo og Sandefjord, slik som Marsdals bok demonstrerer?

Onsdag 11. desember klokka 22.18: Marius sitter hjemme og skriver på halvårsvurderingene når e-posten fra assisterende rådmann havner i innboksen hans. «Innkalling til samtale personalsjefens kontor, fredag 13.12». Tema er ordnenekt og «konsekvenser». Det står også noe om at kommunen har innhentet juridisk ekspertise fra advokatfirmaet BA-HR. […] Inne på assisterende rådmanns kontor er skolesjef Simen Seeberg og assisterende rådmann Lars Petter Kjær klare for det som skal skje. Begge de dresskledde mennene sitter med en rød mappe foran seg på bordet. Der ligger den juridiske betenkningen fra BA-HR. Når de to lærerne tar plass, skyver de to lederne mappene over til dem, med ordene: «Vet dere forskjellen på oppsigelse og avskjed?»

Konklusjonen er klar:

Arbeidstakeren er underordnet arbeidsgivers ledelse og instruksjonsrett. […] I dette ligger en lydighetsplikt, og brudd på denne vil kunne være saklig oppsigelsesgrunn og i grove tilfeller avskjedsgrunn. […] Dersom ikke halvårsvurderingene fremover gjennomføres slik foreskrevet vil dette kvalifisere til avskjed, og således også til oppsigelse.

Hvilken av de politiske sidene har så hovedansvaret for krisen i skolen og for at profesjonelle røster neglisjeres i det Marsdal kaller «amatørenes inntogsmarsj i skolen»? Venstresidens antiautoritære frykt for å stille krav eller sette karakterer har inngått en uhellig allianse med høyresidens markedsfundamentalistiske menneskesyn, der kunden, uansett alder, alltid har rett. Men som Kval dokumenterer, er tenåringer ikke uten videre rasjonelle markedsaktører. Ingen andre enn lærerne selv kan redusere svakhetene i norsk skole og tale profesjonelt mot makten i Utdanningsdirektoratet og de politiske partier på begge sider.