12. Grunnlovens far

Fem barne- og ungdomsbøker gir til sammen et imponerende fyldig og nyansert bilde av et lite og lutfattig Norges vei til frihet.

Atle Næss og Lene Ask
I Grunnlovens hus
Gyldendal, 2014

Ole Røsholdt og Håkon Lystad
Yngstemann på Eidsvoll
Mangschou, 2014

Jon Ewo og Bjørn Ousland
1814. Nære på
Cappelen Damm, 2014

Pia Strømstad og Ketil Selnes
17. mai – Faktaløve
Cappelen Damm, 2014

Beate Muri
Historien om 17. mai
Omnipax, 2014

Det er ikke mangel på ikke stoff om Grunnloven. De siste 200 årene har det kommet over 1700 bøker om temaet, over tjue det siste halvåret. Fem av disse er barne- og ungdomsbøker. Følgende fakta går igjen i de fleste av dem:

Norge anno 1814 var et lutfattig land, utarmet etter kornblokaden. Veiene mot prinsevennen Karsten Ankers hus på Eidsvoll var elendige. Nordlendingene nådde ikke fram. De 112 eidsvollsmennene ble lut lei kålsuppen og kalvesteken og den dårlige vinen de ble servert 40 dager til ende, og nøt sin ene dag ved Christian Frederiks bord, der de fikk oksestek. Setesdalsbonden Ove Tvedten kjedet seg og viste sin styrke ved å bære en hest over tunet. Matros Even Thorsen skrev under med påholden penn. Det var elendige trebenker i Eidsvollssalen, som var pyntet med granbar som drysset ned på våre brave grunnlovsmenn. Maleriet av Venus ble fjernet, muligens fordi mennene ble distrahert. Nicolai Wergeland holdt uendelig lange taler og hamret mot jødene. Kammerherre Severin Løvenskiold var en usympatisk snobb. Prinsepartiets Christian Magnus Falsen gav avkall på sin adelstittel – et von – for å utfordre sin erkefiende grev Wedel Jarlsberg. Prins Christian Frederik var en klok norgesvenn, Carl Johan en god kriger, men ikke en veldig populær mann.

Dette er kuriøse og ganske enkle fakta. De mange faktorer som førte fram mot den norske grunnloven, derimot, er ganske komplekse. I hvert fall for yngre lesere, som har få knagger å henge kunnskapen på.

TO UNGE PRINSER
Det er bakgrunnen for selve Grunnloven, den franske revolusjon og amerikanske revolusjon. Det er Napoleonskrigene og det kompliserte krigsbildet med skiftende allianser. Det er det lutfattige Norge, som ikke er så enkelt å se for seg for en generasjon vokst opp i et land smurt av olje. Og det er enkeltmenneskers innflytelse og mulige psykologiske, maktpolitiske og strategiske forklaringer på hvorfor de handlet som de gjorde.

Det må selvsagt forenkles, samt at forfatterne må finne appetittvekkende innganger til stoffet. Atle Næss velger å innlede sin I Grunnlovens hus med to unge prinser – begge mulige fremtidige konger av Norge. Det er sønn av den franske soldaten som endte som kong Carl Johan, elleveåringen Oscar. Han står og speider ut av vinduet på det svenske slott og lengter etter papa. Mama har blitt igjen i Frankrike. I Danmark står en like morløs og forlatt gutt, seksåringen Frederik, kalt Fritz, sønn av Christian Frederik. Fritz’ mor er sendt i eksil, tatt in flagranti med sin franske sanglærer. Fritz skal aldri komme til å se henne mer. (Som et malapropos til dagens monarkidebatt. Fritz var heller ikke av blått blod – som jo er kongemaktens legitimitet. Hans fars far var hoffsjef Frederik von Blücher, en slags donor for samtlige av arveprins Frederiks fire barn.)

Inngangen er god, selv om språket akkurat der blir i overkant barnlig for målgruppen, som vel er 12 år og oppover. Og de to har ingen rolle i boka for øvrig, som de jo heller ikke hadde i 1814.
Næss har mer i ermet. Han har valgt å se begivenheten nedenifra, fra de undertryktes perspektiv. En slags hovedperson er tjenestejenta på Eidsvoll, Anne Jahnsdatter.

Hun var en historisk person, datter av spikermesteren på jernverket. Mer vet vi ikke, men Næss skriver at det ikke er usannsynlig at hun kan ha vært tjenestepike hos Anker våren 1814. Vi får vite at hun bor i kjelleren med de andre tjenestejentene, at hun synes det er stas med den kjekke prinsen. Næss bevisstgjør de unge leserne om at dette er fiksjon med et prøvende «Anne og de andre visste kanskje ikke helt hva som skulle foregå. Det kan nok hende at Anne skvatt til hvis hun var i nærheten av den store salen og hørte ropet om å reise seg. Det slamret i benker og dunket i støvelkledde føtter da de fleste i forsamlingen stemte mot jøders adgang til riket».

Det er et fint grep i en bok som, i likhet med samtlige av disse bøkene, er krydret med faktabokser, kart og ordforklaringer. Et godt bilde på hvor ille det sto til i Norge anno 1814, er beskrivelsen av husbestyrerinne Elisa Harwards fortvilelse over å skulle finne mat til 112 menn i en tid da det knapt var mat i Norge. Forfatteren, illustratøren og tegneserieskaperen Lene Asks fargerike og appetittvekkende illustrasjoner har noe sødmefylt i uttrykket og kler temaet.

GAMMELMODIG STIL
Også Ole Røsholdt har valgt en ungdom som inngang. «Yngstemann på Eidsvoll» var 17 år gamle sekondløytnant Thomas Konow fra sjøforsvaret. Også her er det skralt med stoff, så dette er vel strengt tatt en romanbiografi. Røsholdt velger å skrive i dagboksform. Det er holdt i en gammelmodig språklig stil, naivt og barnlig: «De andre lo begeistret», «Da skal jeg si det ble protester», «Sannelig skulle løytnanten få vite hva de pønsket på», «Rart å tenke på, men prinsen ber jo faktisk også meg, løytnant Thomas Konow, om å være med å kjempe for Norges selvstendighet. Akkurat det jeg har lengtet etter!»
Det blir en merkelig språklig hybrid som umulig kan slå an hos dagens unge. Stilen minner om Bobseybarn-språket på sekstitallet og er vel strengt tatt ikke mer betegnende for en tidlig attenhundretallsmentalitet enn dagens ungdomsspråk.

Det er likevel gode ting her: Røsholdt får fram hvor revolusjonerende grunnlovsforsamlingen var. Som at kammerherre Anker skjenket opp suppe til matros Even Thorsen, til bedremannsbarnet Konows bestyrtelse. Troverdig er det også at Konow fremstilles som nokså forvirret og uvitende, både i spørsmålet om hva Grunnloven egentlig innebærer, og i møte med de lange talene og nokså høytflyvende debattene. Konow er en av mange som bare reiser seg på kommando når jødespørsmålet blir avgjort, uten å forstå hva det dreier seg om (akkurat her velger Røsholdt å lage ham mer uskyldsren enn hva han muligens var). Håkon Lystads figurative, visse steder karikerte, illustrasjoner kler teksten.

SPRÅKLIG DYNAMIKK
Den kritikerroste duoen Jon Ewo og Bjørn Ouslands 1814. Nære på har – ikke overraskende – lagt vekt på action. Det er den av disse bøkene som har mest språklig dynamikk og innholdsmessig driv, forsterket av Ouslands eksplosive illustrasjoner.

Der de andre grunnlovsbøkene har konsentrert seg om Norge og personene og huset, har Ewo spent opp et større lerret og gitt oss ideen bak grunnloven, det storpolitiske spillet. Og originalt nok lagt hovedvekten på den korte, men nokså dramatiske krigen etter Eidsvoll.

Den åpner med at en skrekkslagen Christian Frederik står ved Glomma under det blodige slaget ved Langnes skanse. To menn kommer bærende på den norske Løytnant Hauch. Han er død. «Det er min skyld alt sammen», tenker han. Som vi vet, trakk han styrkene tilbake – og overgav Norge til svenskekongen Bernadotte. Han ble i mange tiår sett som en feiging, inntil historikere nyanserte bildet og viste hvor viktig han var for at vi fikk en grunnlov. Denne oppjusteringen går for øvrig igjen i samtlige bøker. I Leseløve-versjonen er han den rene helgen, og «gir oss en Grunnlov».

Etter et litt fjollet intermesso, der Ewo sammen med hunden sin oppsøker en dommer for å finne ut hva Grunnloven egentlig betyr, introduserer han oss for fire hovedpersoner: Christian Frederik, som var lært opp i pasifisme og viser seg som en klok mann. Svenskekongen, som fremstilles som en ganske slu kriger. Herman Wedel Jarlsberg, som er rasende på prinsen og danskene. Og endelig landets første professor i klassiske fag, Georg Sverdrup fra prinsepartiet. De fire gir et svært godt bilde på de ulike fraksjonene den gang. Deretter får vi krigen. Den korte, ganske ukjente krigen, der visse nordmenn kjempet heroisk, men var sjanseløse.

KRIG OG KURIOSITETER
Duoen Pia Strømstad og Ketil Selnes står blant annet bak den kritikerroste Faktaløve-boka Olje. Boka med den enkle tittelen 17. mai er ment for syvåringer som skal lese selv. Her begynner forfatteren Pia Strømstad med 17. mai-feiring og boller og brus i et fritt land. En frihet som ikke er en selvfølge: Deretter tar hun et sveip over norgeshistorien. Fra Harald Hårfagre via Olav den hellige som «var ganske kul», gjennom Grunnloven, freden i 1905, valget av ny konge, historien om 17. mai, barnetog og Henrik Wergeland, til russ og kongefamilie.

Det er imponerende hvor mye norgeshistorie hun får med på disse få sidene – riktignok uhyre forenklet – i et enkelt, leservennlig språk med korte setninger og spissformulerte høydepunkt. Forsterket av Selnes’ fortellende, tegneserieaktige illustrasjoner.

Også Beate Muri har skrevet historien om 17. mai, men for de litt eldre. Den er lagt opp som en tradisjonell historiebok, uten noen «innganger», og starter på 1800-tallet med Napoleonskrigene og Bernadotte som «sa ja til å svikte sin gamle sjef» mot å få Norge i belønning. Så enkelt og brutalt kan det sies om denne krigsstrategen som ble stamfar for det svenske kongehus. Her får Muri også med både revolusjonsideen og opplysningstiden.

Historien om 17. mai er den historisk mest interessante av disse bøkene, der Muri på en lettfattelig, ordnet og intelligent måte viser at 17. mai-togets utvikling går parallelt med norgeshistorien. Med en mengde historisk stoff, krydret med kuriositeter.

Her er torgslaget i Christiania, der 17. mai-toget ble sett på som et folkeopprør mot kongen. Kong Oscar som godkjente det, sønnen som var der og vinket til toget. Fru Eugenie Semb som sydde 200 norske småflagg uten unionsmerke i 1869. Bjørnstjerne Bjørnsons sønn, som syntes det var pinlig å gå i 17. mai-tog på fars kommando. Først i 1889 fikk småpigerne delta (det var manko på gutter). I 1884 var det to tog – det ordinære og arbeidertoget, eller sosialisttoget. Det har vært 17. mai-tog med paroler om kortere arbeidsdag. Et år dukket «Internasjonalen» opp i stedet for nasjonalsangen. Nynorskforkjemperne har hatt tog, på 60-tallet gikk hippiene barbeint, i 70-årene var det EF-tog, i 80-årene nynazister som ville nekte innvandrere å gå i toget.

Boka er skrevet i et hverdagslig, lett forståelig språk som visse steder bikker over i formuleringer som denne: «Noen ganger dreit de ut kjente personer.» Sånn kan det vel for så vidt også sies.
Trenger vi alle disse bøkene? Tja. Ifølge vår kulturminister gjør vi ikke det. Nedskjæringene i Kulturrådets innkjøpsordning rammer sakprosa for barn og unge aller hardest, med 18 prosent kutt i støtten. Hadde disse kuttene inntruffet i fjor og ikke i år, ville vi kanskje fått fire og ikke fem av disse grunnlovsbøkene. Så nødig jeg enn vil gi kulturministeren støtte, ville jeg ha løyet om jeg hadde påstått at det hadde vært en litterær katastrofe.