Nord-Korea er hermetisk lukket. Barbara Demick har funnet et redskap.

For tre år siden utga Aschehoug en særegen bok i sin nå nedlagte reisereportasjeserie Spor, tegneserieromanen «Pyongyang». Skjønt roman – Spor-serien var viet dokumentarlitteratur og «Pyongyang» gir seg ut for å gi leseren et realistisk bilde av landet. Men hvor tett på virkeligheten kom Guy Delisle?

Barbara Demick: "Mørkets rike. Reportasje fra Nord-Korea" Oversatt av Kirsti Vogt Cappelen Damm 2011

Når hovedpersonen med et navn nokså likt forfatteren ankommer flyplassen i Nord-Korea, holder tollvakten opp den medbrakte boka, George Orwells «1984». Hva er det? Det er en roman. Den er gammel. Fiksjon. Åh, synes nordkoreanerens ansikt å svare, og slipper den canadiske animatøren inn i landet. Hva er oddsen for at den samme totalitære referansen dukket opp i den amerikanske journalisten Barbara Demicks ferske reportasjebok fra Nord-Korea, «Mørkets rike»? Sjansen er stor. I det hele tatt er det forbløffende hvor sammenfallende Delisles portrett av landet i «Pyongyang» er Demicks skildring. Det er så man lengter etter å kokettere med at tegneserieromanen på 176 sider er en fullgod erstatning for reportasjen på 344 sider som vant Samuel Johnsons Prize for beste sakprosabok i 2010. Leseren blir etterlatt med det samme svimlende, men klaustrofobiske inntrykket og skjønner at svaret på Guy Delisles eksistensielle spørsmål – hvor mye kan man egentlig manipulere et individs tanker? – ikke trenger å være så langt. Svaret er ut over vår fatteevne.

Vi trenger begge. Delisle har et sarkastisk, distansert og forutinntatt blikk. Hans stil er ironiens. Han oppholder seg i potemkinkulissen, regimets velregisserte blendverk i hovedstaden, myntet på utlendinger. Han forstår ikke menneskene som bebor den samme planeten som ham, han driter dem ut. Barbara Demick, som jobbet som korrespondent for Los Angeles Times i nabolandet gjennom fem år, i hovedstaden Soul, har vært der og gjort det. Hun vil videre, til empati og horisontutvidelse, til hele landet, stedet bortenfor kulissene. Hennes bok bringer tankene til Taliban, en totalitær bande som styrte afghanernes skjegglengde, men glemte å sensurere skolepensum. Ytre kontroll var viktigere enn den indre. Derfor er det symptomatisk at tolleren slipper Orwell inn i landet. Amerikanerne er den imperialistiske fienden, en brite kan snike seg under radaren. Det er inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest «Mørkets rike». Propagandaen er hypnose der den frivillige later som om hun er hypnotisert, slik at de andre i salen også må late som om de er hypnotisert, og manipulatorene bak scenen har alt under kontroll inntil én blunker bak ryggen på hypnotisøren.
I dagens Nord-Korea er det mange med rusk i øynene. Det begynte de med for alvor da sponsorstaten Sovjetunionen kollapset og utopien på halvøya slapp opp for ris, strøm og egnet skotøy. Gjennomsnittsinntekten sank fra 14 870 kroner i 1991 til 4 340 i 1995. Vareeksporten sank fra tolv milliarder til fem milliarder kroner. 23 millioner nordkoreanere lot seg muligens forføre på et eller annet tidspunkt av krigshelten Kim Il-sungs kollektivistiske visjoner, videreført av hans sønn Kim Jong-il (”Det 21. århundrets sol”) etter farens død i 1994 – kombinert med det faktum at nordkoreanerne har like mange ord for fengsel som inuittene for snø (som ikke er så mange som vi tror, men likevel mange) – men når husstanden må greie seg på bark og gress og ufordøyde maiskorn fra dyrenes avføring, er det begrenset hvor lenge borgerne tror på ideen om at Nord-Korea er det mest utviklede landet i verden fordi nordkoreanere er genetisk overlegne alle andre. Det er en mager trøst at nattehimmelen over Nord-Korea er den klareste i Nordøst-Asia (på grunn av strømmangel), at forurensningen har blitt utryddet (industrien har kollapset) og all søppelen forsvant (folk har ingenting å kaste). Ti prosent av befolkningen døde på 1990-tallet av hungersnød.
Undertittelen ”Reportasje fra Nord-Korea” er villedende markedsføring. En sak for forbrukerombudet. På engelsk heter den også noe annet, «Nothing to Envy. Ordinary Lives in North Korea». En amerikaner får ikke reise fritt rundt i landet. Demick har da heller ikke fulgt disse seks enkeltskjebnene mens de oppholdt seg bak piggtråden. De har forskjellig oppvekst, kjønn, utdannelse og alder – og har i varierende grad vært mottakelige for hjernevask – men felles er at de har greid å flykte til hypermoderne Sør-Korea, via Kina i nord, der noen av dem oppdaget at hundene fikk bedre mat enn menneskene i hjemlandet. Demick har foretatt en håndfull reiser til det sosialistiske fyrtårnet, men reportasjestoffet er i all hovedsak hentet fra intervjuer med disse seks – samt et hundretalls andre flyktninger, de fleste fra industri- og havnebyen Chongjin nord i Nord-Korea. Litteratur er studert og kilder dobbeltsjekket, men reportasjen har likhetstrekk med eksotiske reiseskildringer skrevet av filosofer som aldri har forlatt sine hjembyer.

Dette kan forveksles med en innvending, men er dyp beundring og uhemmet skryt. Hun behandler stoff kafkaske romaner er laget av og viser at sakprosaforfattere i form ikke trenger å føle seg underlegne overfor mer påskjønte kollegaer. En fiksjonsforfatter finner opp fargene på trærne, luktene i gatene og slitasjenyanser på klærne. En dokumentarist må observere detaljrikdommen eller spørre seg for. Demick har gjort det siste, intervjuet og gravd, og spurt igjen. Det er som om de sammenvevde livstrådene er skrevet av de seks nordkoreanerne selv og at de har tett på fotografisk hukommelse. De husker de ørsmå, tilsynelatende ubetydelige detaljene, som gir leseren en følelse av å være tilstede. Som her, hentet fra en togulykke en av de seks hovedpersonene var med på, og som fikk katastrofale følger fordi familiens matsanker ble arbeidsudyktig:

”Klokken var omtrent halv ni om morgenen, og hun hadde akkurat klatret ned fra køyen sin og satt og snakket med de andre passasjerene i sovevognen – en soldat, en ung kvinne og en bestemor – om hvor dårlig jernbanesporet var. Toget hadde stanset og begynte å gå igjen gjentatte ganger i løpet av natten, og krenget så voldsomt at de ikke klarte å spise frokosten sin. Ordene kom i korte stakkatostøt, siden hvert nye rykk avbrøt samtalen, helt til toget hoppet så kraftig at fru Song ble løftet rett opp av setet og kastet hardt ned på det som så ut til å være gulvet. Hun lå på siden, og venstre kinn var presset mot noe kaldt som viste seg å være vinduskarmen. Vognen lå på siden. Hun hørte skrik bak seg. Toget var et bur av forvridd metall”.

De klarte ikke å spise frokosten sin, ord i stakkatostøt, venstre kinn mot vinduskarmen, bur av forvridd metall. 700 mennesker døde i ulykken. Den ble ikke rapport i nyhetene.

«Mørkets rike» er en unik – denne gang er begrepet berettiget, siden det finnes få substansielle innsideberetninger fra samtidens Nord-Korea – fortelling om livsløgn, overlevelse og mot, basert på identifikasjon, tillitt og renhårighet mellom skjebnedramaets hovedpersoner og samtidskronikøren. Du tror det ikke før du leser det, og kanskje selv ikke da. Hils på Fru Song, Oak-hee, Doktor Kim, Jun-Sang, Mi-Ran og Kim Hyuck. På 1990-tallet var de seks av 23 millioner mennesker som drømte at en annen verden var mulig, men som ikke ante hvordan denne tilværelsen skulle se ut fordi landet var låst inne. Nå håper de at nasjonen snart kan gjenforenes. Fortsettelse følger: Et lutfattig, indoktrinert folk som ikke vet hva internett er, møter snart frilynte hipstere i verdens mest teknologiavanserte stat.