Uten Erdogans autoritære politikk, ingen Altan i fengsel for å ha ytret seg fritt. Tyrkia er vitterlig blitt ferielandet med noe rart i.

Nilas Johnsen: Erdogan. Tyrkias nye sultan. Aschehoug, 2019.
Ahmet Altan: Eg får aldri sjå verda igjen. Samlaget, 2019. Oversatt av Gunvald Axner Ims.

Med kuppforsøket i Tyrkia 16. juli 2016 som gravitasjonsfelt går Nilas Johnsen tett på Erdogan. Tyrkias nye sultan. For hvordan kunne Tyrkia komme dithen at NATO-landet i dag fengsler sine kritikere uten rettssikkerhet, ofte med angiveri som eneste grunn? Hvordan kom ferielandet Tyrkia dit at de i dag har en president som bor i et nytt presidentpalass på vanvittige 300 000 kvadratmeter i Ankara, der han og hans herskende familiedynasti disponerer et anneks med 250 rom? Hvor mye av dette skyldes Tyrkias moderne historie, og hvor mye skyldes personen Erdogan selv?

Grundig portrett
Nilas Johnsen griper fatt i Erdogans biografi, og vikler livet hans inn i Tyrkias samtidige historie. Resultatet er et grundig portrett av begge deler, og en innføring i det moderne Tyrkias dilemma mellom sekularisme og islam. Helt siden før landsfader Mustafa Atatürks død i 1938, har Tyrkia insistert knallhardt på sekularisme som en «statsreligion» på en måte som har fått religiøse, særlig de på landsbygda og i fattige urbane områder, til å føle seg diskriminert. Erdogan og hans familie kom nettopp fra den muslimske landsbygda før de flyttet til Istanbul og ble fattige byborgere.

Mange som stemmer på Erdogan i dag, er blant disse. Han er en av dem, sier hevder Erdogan, og det mener velgerne hans også. At han sitter på tronstoler i et enormt gullpalass ser ikke ut til å rokke ved denne forestillingen. Her minner scenariet litt om Trumps. For Erdogan har klart å gi mange arbeid, brød og religion med én hånd, og da er det lettere å ture frem med autoritære grep og angrep på ytringsfriheten med den andre. Dette har vi sett mange ganger før gjennom historien.

Nokså kronologisk forteller Johnsen forhistorien for at Erdogan kom til makten for 16 år siden, noe som ikke var helt tilfeldig. Erdogan var selv en av grunnleggerne av sitt eget parti AKP og har sakte, men sikkert jobbet seg mot partiledelsen og så til makten, både ved hjelp av allierte, og ved å svikte tidligere allierte.

Ny status til islam
I Johnsens bok kommer vi tett på Erdogans barndom. Vi møter hans perifere familie, som Johnsen intervjuer i hjembyen Güneysu ved Svartehavet. Vi blir også kjent med unge Erdogans tyranniske far. Ved å forstå barndommen hans, forstår vi også hvordan troende tyrkere kan ha følt seg utenfor og undertrykket av den sekulære statens idealer.

Skolesystemet i Tyrkia består av både sekulære og islamske skoler. Barn som går på islamske skoler har tradisjonelt blitt sett ned på, og utdannelsen deres har ikke blitt regnet som like god som den sekulære. Mens Erdogans familie bodde blant konservative muslimer i Kasimpasa, et fattig område i Istanbul, flyttet Erdorgans far den 11 år gamle sønnen over til en islamsk skole, en såkalt Iman Hatip-skole, etter at han hadde utmerket seg i religionstimene på den ordinære skolen. I Kasimpasa ble det snakket foraktfullt om de «vestlige tyrkerne», beskriver Johnsen, de som «drikker dyr whisky». På Iman Hatip-skolen utmerker unge Erdogan seg ved å lære utenat lange religiøse og nasjonalromantiske dikt, og han representerte ofte skolen i slike konkurranser – og vant.

Under Erdogans styre har disse Iman Hatip-skolene i dag fått samme status som de sekulære skolene – et av flere bevis på at Erdogan har løftet frem islam som en anerkjent del av sin visjon for Tyrkia.

Graving og spekulasjoner
Erdogan. Tyrkias nye sultan er god, gammeldags sakprosa, der forfatteren har kommet seg vekk fra skrivebordet og reist, intervjuet og analysert underveis. Hans egen stemme er tydelig, men overdøver ikke stemmene til de som intervjues.

Johnsen bruker litt for mye plass på den mystiske islamske lederen Fetullah Gülen, som i dag er bosatt i Philadelphia i USA. Erdogans parti AKP samarbeidet i sin tid tett med hans nettverk, men i dag gir de ham og tilhengerne hans skylden for kuppet i 2016. Denne boken er derfor også en bok om Gülen-bevegelsen. Jeg skulle ønske at forfatteren heller hadde konkludert mer overordnet om denne bevegelsen, fremfor å overøse leseren med detaljer.

Det finnes mange uklarheter rundt Erdogans bakgrunn og politikk, og Johnsen, som den journalisten han er, setter seg fore å grave i dette. Er det sant at Erdogans universitetsgrad, som man må ha for å bli tyrkisk president, er forfalsket? Visste Erdogan om kuppforsøket 16. juli 2016? Kan det være at han faktisk sto bak det selv, eller er det en vill konspirasjonsteori? Det viser seg umulig å konkludere. Ikke engang tyrkiske journalister tør å gå dypt inn i dette, de vet at de satser både liv og frihet. Etter arbeidet med denne boken har også Johnsen klokelig flyttet fra Tyrkia, og en treårsperiode som Istanbul-korrespondent for VG er over.

Eksemplene er for mange og virkeligheten for overbevisende, til at kritikken mot Erdogan kan avfeies. Likevel, er det ikke nettopp det verden driver med for tiden? Alternative sannheter er også sannheter i dag. På tross av kunnskap om Erdogans maktarroganse og korrupsjon som ikke kan benektes etter bøker som Johnsens, turer verden og EU frem som Tyrkias allierte og inngår nye avtaler med en leder som fengsler journalister og forfattere.

Å aldri få se verden igjen
Tittelen på Ahmet Altans bok, Eg får aldri sjå verda igjen, treffer som et slag i magen allerede før man har begynt å lese. Vi vet at dette er en fengselsdagbok fra i dag, under Erdogan, i vårt allierte Tyrkia.  Den konteksten er umulig å glemme. Det er nettopp dette som gjør at boken svir og berører utover det at det er en vakker tekst med poetiske skildringer og sterke verbale bilder av en sterkt presset, innesperret mann.

For kjennere av tyrkisk debatt og litteratur er Altan en kjendis, en omdiskutert og kontroversiell forfatter, kommentator og redaktør på linje med faren Çetin Altan, som døde i 2015, og broren Mehmet. Ahmet Altan har i lang tid og under skiftende regjeringer vært upopulær hos tyrkiske myndigheter, blant annet på grunn av sin kritikk av manglende ytringsfrihet, og han er blitt tiltalt en rekke ganger. I 2007 startet han den kulturliberale avisen Taraf (‘Ståsted’). Avisen ble stengt som følge av unntakstilstanden innført etter kuppforsøket 16. juli 2016. Det var etter dette at både Ahmet og broren ble arrestert, anklaget for å ha visst om kupplanene. Anklagene var basert på brødrenes deltakelse i det direktesendte TV-programmet «Özgür Düşünce», som betyr «Fri tanke», dagen før kuppforsøket. Brødrene ble også tiltalt for å være medlemmer av Gülen-bevegelsen, som myndighetene mener sto bak kuppforsøket.

Innforstått tekst
Alt det jeg her har skrevet om Ahmet Altans liv har jeg googlet. For boken fra fengselet er en innforstått tekst, der vi blir kjent med forfatterens indre liv under fengselsstraffen, men mindre med de ytre omstendighetene som førte han dit. Boken er derfor like mye kunst som sakprosa, eller sakprosa som kunst? Dermed vil jeg anbefale at lesere som er nysgjerrige på det moderne Tyrkia også leser Johnsens Erdogan-bok, dersom man virkelig vil forstå Altans situasjon, hvorfor og hvordan en forfatter har blitt innesperret på livstid.

For dette kunne vært en bok om å være en fengslet forfatter hvor som helst i verden, når som helst, en forfatter som flykter inn i både nattlige- og dagdrømmer for å overleve, som fortsetter å skrive og smugler tekster ut via sjeldne besøk. Altan inviterer leseren ikke bare med inn i fengselet, men også inn i sitt eget hode, sin sjel og sitt sinn mens han forsøker å holde seg i balanse til tross for omstendighetene. Og under disse omstendighetene må han finne glede i det små: en stripe lys fra månen, en blomst fra luftegården, eller å overhøre en medfange fortelle noe morsomt. Boken fremstår like mye som terapi for Altan selv, som en fortelling. Setningene er korte, nesten stakkato, som om de er skrevet raskt og i skjul.

Men dette skjer ikke hvor eller når som helst. Det er her og nå. Vissheten om dette gjør Altans bok spesielt sterk, helt fra de første setningene der han forteller om hvordan han ble arrestert, og den uvirkelige følelsen når det går opp for ham at han ikke lenger er fri. Han var likevel ikke uforberedt. Han hadde pakket en bag, han kjente regimet sitt.

Slik får Ahmet Altans bok dobbel verdi. Den er i seg selv noe så absurd som vakker fengselspoesi i all sin brutalitet, panikk og resignasjon. Men den har også verdi bare fordi den finnes, fordi den blir et bevis på at noen må skrive slike bøker fra tyrkiske fengsler i dag.

Poetisk flyt
Uten at jeg selv kan tyrkisk, jeg ikke forstå annet enn at Altans bok er nydelig oversatt av Gunvald Axner Ims. Språket flyter poetisk, men usentimentalt, slik jeg innbiller meg at Altans intensjon må ha vært.

Eg skriv dette få et fengselscelle. Men eg er ikkje i fengsel.
Eg er en forfatter.
Eg er verken der eg er, eller der eg ikkje er.
Dei kan setje meg i fengsel, men dei kan ikkje halde meg innesperra.

… skriver han modig. Men vi vet likevel at Ahmet Aslan er det: Sperret inn, av Erdogan, Tyrkias nye sultan.