av Marco Palmezzano 1505. (Maria med Jesusbarnet på tronen, omgitt av helgenene Døperen Johannes og Maria Magdalena.)

o_trnfUVF9PLd3v_0BBD3B8pLisADpwiC0xFt7Z4Soc

Ble Maria Magdalena utsatt for en svertekampanje? Et rikholdig kulturhistorisk materiale peker i en annen retning.

Kristin Brandsegg Johansen
Maria Magdalena. Disippelen Jesus elsket.
Aschehoug 2014

9788203294617

Disippelen Jesus elsket? Undertittelen som idéhistoriker Kristin Brandtsegg Johansen har valgt for sin bok om Maria Magdalena, antyder at det var et intimt forhold mellom «Guds sønn» og kvinnen med det alminnelige navnet Maria fra småbyen Magdala på vestbredden av Galilea-sjøen. Og dét finnes det ingen holdepunkter for å hevde om vi tar utgangspunkt i det bibelske kildematerialet; «den disippelen Jesus elsket» i Johannesevangeliet blir ikke nærmere spesifisert. Det tilhører uansett de store områdene av historien som ligger i et mørke vi ikke kan få opplyst, og som det kanskje heller ikke gir mening å opplyse. Men den folkelige myteproduksjonen sirkler nettopp i slike tematiske baner og nærer seg av slike gåtefulle utsagn – nå nylig i Dan Browns Da Vinci-koden, der Maria Magdalena er gift med Jesus og mor til hans etterkommere, og Vatikanet får skylden for å ha holdt dette hemmelig.

EN MARIA-TREENIGHET
At Maria Magdalena var en av Jesu disipler, er ingen ny påstand, selv om man ofte bare husker de tolv mennene som skal ha brutt opp fra familie- og yrkesliv for å være med i følget til snekkersønnen Jesus fra Nasaret der han vandret omkring i Galilea. Allerede tidlig på 200-tallet kalte biskop Hippolytus av Roma henne for «apostlenes apostel». I Det nye testamentet er hun nevnt ved navn 13 ganger, og mest oppsiktsvekkende i de skjellsettende fortellingene om Jesu korsfestelse og oppstandelse: Hun er det første vitnet til gravens tomhet og den som får i oppgave å bringe nyheten videre til de andre. Med denne hendelsen, som er nedtegnet av alle de fire kanoniserte evangelistene i århundret etter Jesu død, inntar hun også en særstilling i kristenhetens historie. Som Johansen skriver:

Og likevel, uansett om vi avviser hele antakelsen om en underliggende kjærlighetshistorie […] så er hun en betydelig person. Hun er den første som forsto at han var oppstått, den første som fikk møte ham, og den første som fikk i oppdrag å formulere kristentroens største begivenhet. Da har kristendommen en kvinne ved navn Maria Magdalena som sin første grunnlegger.

Når hun i tillegg av og til identifiseres med den Maria som i motsetning til den huslige og travle søsteren Marta tok seg tid til å lytte og samtale med Jesus da han besøkte dem og broren Lazarus i Betania, får hun en betydning også som lærd, den betrodde kompanjongen til Jesus, hans nærmeste støttespiller. Samtidig ble hun raskt koblet til andre, ikke-navngitte kvinneskikkelser rundt NTs Jesus – både til kvinnen «med den syndefulle fortiden» som salvet Jesu føtter med sitt hår (derav den kunsthistoriske tradisjonen med å framstille henne med langt, utslått hår), og til hun som var blitt grepet i hor og skulle steines (da Jesus sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første stein»). Hun blir prototypen på «den angrende synderinnen». Sammenslåingen av disippelen, salversken og synderinnen i en treenig Maria Magdalena-helgen skjedde tidlig i Kirkens historie og har holdt stand helt til vår tid – først i 1969 ble middelalderens «sammensatte Magdalena» offisielt oppløst av Vatikanet.

LAKUNENE
Kristin B. Johansen har gått inn i både det bibelske og det utenombibelske stoffet med stor innlevelse. Hun har ønsket, skriver hun, å sette sammen de små bitene vi har om Maria Magdalena, og skrive fram «en større fortelling som skjuler seg i hullene, i lakunene, under det vi ikke vet». Nå er hun langt fra den første til å gjøre det – Maria Magdalena-litteraturen er omfattende og har særlig skutt fart innen moderne bibelforskning med feministisk tilsnitt, men også i enkelte nyreligiøse kretser der de apokryfe tekstene, altså de som ikke fikk være med i Bibelens tekstkanon, gjerne blir tillagt stor vekt som en alternativ framstilling av Jesu liv og lære. Forfatteren benytter seg fortløpende av dette mangslungne litteraturtilfanget – men styrer klokelig unna det mest outrerte (som Anne Gjeitangers såkalte kanalisering av Maria Magdalena i en bok av året). Hennes bok blir derfor en fin inngang også til det. Men så gjør hun noe mer og annet. Gjør hun litt for mye?

Under lesningen har jeg vaklet mellom å ønske meg en mer forskningsbasert og nøktern framstilling med et mer oversiktlig fotnoteapparat, og det motsatte: en bok som i større grad lar leseren forstå hva forfatterens personlige anliggende er, hva hennes lidenskap for Maria Magdalena-skikkelsen bunner i. Hvorfor er det så viktig å dvele ved antydningen om at «hun virkelig var den disippelen han elsket»? Det er mulig det handler om en slags ungdomsforelskelse fra forfatterens side; i åpningskapitlet forteller hun om en tidlig fascinasjon som oppsto da hun hørte Maria Magdalenas betagende sang «I Don’t Know How to Love Him» i filmen Jesus Christ Superstar. Hvem husker ikke den!

Men så lar jeg meg uansett imponere av hvordan forfatteren manøvrerer seg gjennom dette sprikende og store feltet, denne lange resepsjonshistorien full av legender, malerier og skulpturer, litterære figurer, manuskript- og relikviefunn. Når hun klarer det, har det med hennes skrittvise, søkende tilnærming å gjøre, tror jeg – en slags smittende barnlig undring og fryd. Som leser blir man tatt med på forfatterens egen ferd: Hun nærmer seg legendestoffet ikke bare i tekster, men også i landskap og byer i Midtøsten og Europa som har blitt knyttet til Maria Magdalena: «Jeg blir selvfølgelig stående og henge ved porten i gjerdet rundt de gamle ruinene etter Magdala […]. Lurer på hvilket hus hun kan ha bodd i?»

YTRE OG INDRE REISE
Når investeringen er såpass personlig, kunne man frykte en viss sentimentalitet. Frykten blir, med få unntak, gjort til skamme av en behersket og samtidig følsom prosa. Det er fint gjort. Bildene, derimot … Jeg vet ikke om det er økonomi som er grunnen til den ringe kvaliteten, eller om det er en slags villet lavbluss-stil i tråd med den før nevnte barnligheten, men amatørfotograferingen kan minne om tilfeldig ordnede feriebilder fra syttitallet.

Reisene forfatteren foretar, foregår altså både på dette ytre, geografiske planet og på et indre og mer personlig plan, der hun har

forsøkt å åpne opp og formidle fortellingene om henne, forklare dem og forstå hvorfor hun ikke ble tilkjent en mer fremtredende rolle, og ikke minst hvorfor hun ble tildelt en rolle det ikke finnes grunnlag for i evangelietekstene.

«I perioder konkurrerte Magdalena med Jesu mor Maria om å være Kirkens mest populære helgen», skrev derimot kirkehistorikeren Oskar Skarsaune i Morgenbladet-disputten han hadde med Johansen tidligere i høst; han imøtegikk hennes påstand om Kirkens svertekampanje. Uten å være hverken teolog eller kirkehistoriker er jeg tilbøyelig til å være enig; «kvinnene ved graven» og deres ærefulle oppdrag tilhører i hvert fall min barnelærdom. Og nå som jeg på nytt har kikket meg gjennom de mange Maria Magdalena-framstillingene i kunsthistorien, er det vanskelig å se at hun skal ha blitt forsøkt holdt skjult.

Men heldigvis er Maria Magdalena. Disippelen Jesus elsket større enn sin egen uttalte agenda, slik jeg leser den. Å følge forfatterens vei inn i – og personlige tilegnelse av – en så rik kulturhistorisk arv som det denne bibelske kvinneskikkelsen ble opphav til, er noe jeg uten videre vil anbefale.