Utgivelsen av Norsk lærebokhistorie er en stor begivenhet i det norske faglitterære miljøet. Forfatterne reiser en bauta over norske lærebokforfatteres innsats gjennom 275 år.

 

Dagrun Skjelbred, Norunn Askeland, Eva Maagerø og Bente Aamotsbakken:

Norsk lærebokhistorie. Allmueskolen – folkeskolen – grunnskolen 1739–2013

Universitetsforlaget, 2017

 

Denne boka fyller ut et stort hvitt felt på det norske sakprosakartet og er et verk som vil bli stående lenge.

Universitetsforlaget er tydelig stolt av å stå som utgiver og kaller boka det unike verket.  De har sine ord i behold. Å gi en samlet framstilling av grunnskolens lærebøker over en så lang tidsperiode bør egentlig betraktes som halsløs gjerning. De fire kvinnelige forfatterne, alle med langvarig tilknytning til Høgskolen i Sørøst-Norge (tidligere Høgskolen i Vestfold), har foretatt en arkeologisk utgraving av tusenvis av fordums tekster og kommet opp med et uhyre interessant materiale, også for oss som ikke til daglig arbeider med grunnskoleelever, læremidler og lærebøker.

 

ET GREP

Norsk lærebokhistorie er kronologisk organisert. I fem store kapitler dekkes utgivelsene av lærebøker i de sentrale obligatoriske fagene religion/kristendom, norsk, matematikk, natur- og samfunnsfag – og engelsk. Periodiseringen følger de store årstallene i norsk skolehistorie: 1739 («kongen befaler»), 1860 (Lov om almueskole), 1889 (Lov om folkeskole), 1939 (Normalplaner) og 1974 (Læreplan for grunnskolen).

Forfatterne har valgt å skille ut i et stort eget kapittel de praktisk-estetiske fagene (sang, håndarbeid, skriftforming, gymnastikk, skolekjøkken mv.). Jeg skjønner at de har latt seg friste. Men det er ikke godt begrunnet hvorfor disse svært forskjellige fagene skal behandles i ett felles kapittel.  Til slutt får vi et kortfattet, men interessant kapittel om samiske lærebøker. Hvor lang tid tok det ikke å skaffe samiske grunnskoleelever de lærebøkene de hadde krav på!

Som bonusmateriale følger 27 miniportretter av norske lærebokforfattere, fra den eldste, biskop Erik Pontoppidan (f. 1698), til den yngste, Thorbjørn Egner (f. 1912).  Forfatterne har med andre ord ikke funnet plass til en eneste forfatter født etter første verdenskrig. Det hadde vært interessant om de hadde tatt med noen eksempler på toneangivende forfatterteam, slike som mer og mer overtok lærebokproduksjonen etter 1970.

 

UNDER RADAREN

Alle skjønner at en skole ikke kan eksistere uten lærebøker. De dukker opp på kjøkkenbord, transporteres i tunge sekker mellom hjem og skole, ligger oppslått på pulten og oppbevares i skolebiblioteket. Det er ikke lov å skrive i dem, de er andres eiendom. Barna skal bla med nyvaskede hender og unngå å lage eselører. De har varebind, så det fine omslaget er skjult.

Den store respekten lærebøkene møter, skyldes at de uttrykker viten, samler kunnskap og er en kilde til informasjon. De er foreldres kikkhull inn i barnas skoleverden, barnas kilde til lærdom og lærernes fasit. Lærebøkene er også forlagenes drøm om rikdom og anseelse og lærebokforfatternes vei til royalties og fradragsmuligheter. Derfor er det vanskelig å forstå den taushet som har omgitt dem i offentligheten. I nyere historiske framstillinger av de store norske forlagene (Nils Johan Ringdal), lærerne i Norge (Gro Hagemann) og utdanningspolitikken (Harald Thuen) er lærebøkene bare helt unntaksvis omtalt. Så man kan si at det var på høy tid at noen tok grunnskolens lærebøker på alvor.

 

HVEM SKAL MED?

Forfatterne av Norsk lærebokhistorie har valgt seg ut en stor skog å ferdes i og har måttet manøvrere mye utenfor allfarvei, til dels i tungt terreng. De har først etablert en stor database der så godt som alle lærebøker utgitt i Norge de siste 275 år inngår. Vi snakker om mer enn 1500 titler. De har så valgt å konsentrere seg om førsteutgavene av de lærebøkene og læreverkene som har vært kommersielt mest vellykkede, og som derfor i størst grad har preget utviklingen. Det dreier seg om kanskje 500 titler. Fortsatt en solid munnfull med andre ord.

Det skal sies at man skal være mer enn vanlig interessert for å lese alt med like stor appetitt. Vi har å gjøre med en utgivelse som er stor i mer enn én betydning av ordet. Det kan være en hemsko for lesegleden at fagene presenteres ett for ett innen hver enkelt tidsepoke. Det hadde vært bedre om i det minste det store kapittelet om tiden etter 1974 hadde vært organisert på en annen måte. Her burde lærebøkene for hver enkelt reformbølge ha vært behandlet samlet.

Forfatternes store fortjeneste er at de har samlet og kvalitetssikret et ufattelig stort empirisk materiale, og utgivelsen gjør nå alt dette stoffet tilgjengelig for andre. Boka kan brukes på flere måter og inneholder brokker av kunnskap som gjør leseren i stand til å lære mer om seg selv og verden. Undertegnede er kanskje ingen typisk leser. Jeg har lett etter innsikter og empiri som kan fortelle meg noe nytt og spennende og er mindre interessert i den faghistoriske framstillingen.

 

STATEN I FØRERSETET

Det er et faktum at den norske staten har spilt en aktiv rolle og tatt initiativ på områder som i mange andre land er overlatt til private krefter. Norsk lærebokhistorie gir en rekke eksempler på hvor viktig statlige utlysninger, bestillinger, anbud og forordninger har vært. En tidlig kvinnelig lærebokforfatter, Hedvig Rosing (f. 1827), vant en statlig konkurranse i 1879. Barnets første bog ble «udgiven efter offentlig foranstaltning» og kom i 19 opplag (400 000 eksemplarer).

Staten stimulerer og legger til rette, men den stiller også krav, kontrollerer og godkjenner. I tiden etter 1970, med hyppig lansering av nye læreplaner, er det blitt vanlig at lærebøkene skiftes ut en bloc. Det skjedde da 9-årig skole ble innført med M74. Også M87 utløste en omfattende utskifting av bøker. Skolestart for seksåringer og utvidelse av grunnskolen fra ni til ti år (L97) førte til hektisk nyskriving av lærebøker, særlig for de yngste elevene. Læreplanenes omfattende detaljkrav gjorde det enklere for myndighetene å akseptere en avvikling av godkjenningsordningen for lærebøker. Det er interessant å lese om hvordan forlag og forfatterteam saumfor læreplanene, noe som ga som resultat at nye læremidler lignet hverandre til forveksling. Man aner at de kommersielle kreftene er sterke.

 

OUTSIDERNES FORTRINN

Lenge var lærebokforfatteren en ensom ulv som på sin fritid nedfelte sine pedagogiske ideer og faglige kunnskaper og gjorde dem om til tekst som kunne bli lærebok. Et flertall av disse soloforfatterne var selv lærere. Men ikke alle.

Presten P.A. Jensen (f. 1812) utga Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet i 1863. Boka var et resultat av den nye Lov om almueskolen av 1860 og ble en stor salgssuksess. Med sin grundtvigianske kristendomsforståelse («menneske først – kristen så») virket den som en rød klut på pietistene.

Den store bragden sto bergenslitteraten Nordahl Rolfsen (f. 1848) for.  Hans livsverk Læsebog for Folkeskolen ble utgitt i fem bind i årene 1892–1895.  Verket kom i stadig nye utgaver og opplag helt fram til 1950-årene og er solgt i utrolige ni millioner eksemplarer. Norsk rekord, må man tro.

Det er en bro herfra til den tredje lesebokforfatteren, Thorbjørn Egner (f. 1912). Egner var utdannet billedkunstner og en etablert barnebokforfatter uten undervisningserfaring. Like fullt engasjerte Cappelen ham til å skrive et leseverk for folkeskolen i 16 bind, utgitt mellom 1950 og 1972. Egner hadde svært bestemte oppfatninger om hva som skulle med, og hvordan stoffet skulle presenteres. Og stahet nok til å få det som han ville.

 

KVINNER OG KRIG

Norsk lærebokhistorie dokumenterer en sjokkerende skjev kjønnsbalanse, også på dette området. Elevmassen er jo alltid fordelt 50 : 50. I den norske folkeskolen var mannlige lærere i flertall fram til ca. 1960. De neste 50 årene økte kvinnelige lærere sin andel til de i dag utgjør nær tre fjerdedeler. De kvinnelige lærebokforfatterne har aldri utgjort mer enn én fjerdedel.

Konsekvensene av dette misforholdet hadde det vært spennende om forfatterne hadde gått inn på. De har utarbeidet fine portretter av kvinnelige pionérer som Hedvig Rosing, Mathilde Munch og Margrethe Wiig. Kvinnene dukker også særlig hyppig opp i kapittelet om lærebøkene i praktiske og estetiske fag. Få kvinner skriver lærebøker. Hva betyr det? Skriver de annerledes enn menn? Slike spørsmål burde pedagogene nå kaste sine øyne på. Det aner meg at det er mye å finne som ville berike debatten om feminisering av grunnskolen og guttenes problemer med å holde tritt i videregående skole.

Et annet eksempel er læremiddelsituasjonen i årene 1940 til 1945. Man skulle kanskje tro at noe av det første de nye makthaverne ville tenke på, var å utarbeide læreplaner og skifte ut lærebøker, særlig i holdningsskapende fag som historie og kristendom. Men noe virkelig nazifiseringsforsøk kom tilsynelatende aldri. Forlagene fikk allerede i 1941 beskjed om nye retningslinjer for godkjenning av lærebøker, men det kom ingen søknader. Tilfeldig? Neppe!

Forfatterne burde ha stoppet litt opp her og belyst spørsmålet om hvorvidt norsk folkeskole var vaksinert mot nazifisering. Å analysere lærebøkene som var i bruk under krigen, hadde vært et fint inntak. Det er talende at de to omfattende litteraturlistene som er trykt i boka, samlet kun oppgir ti titler utgitt 1940–45. Dette utgjør mindre enn én prosent av totalen. Her er det mer å finne, det er temmelig sikkert.

 

FORLAGSARBEID

Jeg savner portretter av innflytelsesrike forfattergrupper aktive etter 1970. Fra da av overtar teamorganisering og prosjektledelse. Lærebøkene blir læremiddelpakker og får trendy navn som Pamfilius, Yggdrasil og Trigger. Denne merkevarebyggingen er en klar indikasjon på forlagenes raskt økende betydning i lærebokproduksjonen i løpet av de siste tiårene. Men hvor heldig er det når forlagene tar styringen, mens lærerne spiller annenfiolin?

Det interessante samspillet mellom forlag, forfattergrupper, fageksperter og offentlige instanser faller i for stor grad ut av framstillingen til fordel for analyser av fagutvikling og omtale av konkret foreliggende lærebøker. Det er et ytterst interessant område som fortjener økt oppmerksomhet.

Hvorfor legges det mer og mer vekt på design, illustrasjoner og allehånde grafiske virkemidler? Fremmer det nødvendigvis læringen? Det er tydelig at forlagene tar alle knep i bruk for å beseire markedet. Men er alle disse gjennomillustrerte bokoppslagene pedagogisk meningsfylte?

 

DIGITAL RETNING

Apropos forlag. Det er hyggelig å kunne si at Universitetsforlaget har tatt sin oppgave som utgiver alvorlig. Boka er godt gjennomarbeidet og nær kjemisk fri for korrekturfeil. Billedmaterialet er ikke superoriginalt, men blåser luft inn i et ganske kompakt tekstunivers. Særlig imponerende er bokas mange krysshenvisninger. Her er det som om de fire forfatterne snakker til hverandre og vi får lov til å lytte. Bravissimo! Savnet av et skikkelig sakregister er imidlertid stort. Dette burde vært obligatorisk i en bok som denne.

Forfatterne av Norsk lærebokhistorie er ikke overbevist om at lærebokas dager er talte. Men pila peker unektelig i digital og ikke analog retning. Så jeg tror vi må slå fast at læreboka lever farlig, sett i et lengre tidsperspektiv.

Internett er kommet for å bli! Det skrev en smart gjesteforeleser på tavla for ti år siden på Blindern. Han fikk studentene til å forstå at digitaliseringen «won’t go away». Spørsmålet da er hvem som tar ansvar for at det finnes lineære og analoge bøker for norske skoleelever også etter 2030. Kanskje er nye offentlige anbud verdt å overveie?

Man kunne begynne med det enkleste: sikre at alle elever har lett tilgang til sin egen sangbok. Den boka jeg selv husker best fra 1950-årene, er Mads Berg: Skolens sangbok. Den kom ut på Aschehoug i årene 1914 til 1999 i én million eksemplarer, fordelt på 25 utgaver. Skolene hadde klassesett. Jeg gjenkjenner omslaget: svaner som flyr i lav høyde over kornåker.

De fire forfatterne er kommet pent fra sin store ekspedisjon. Det er å håpe at boka kan danne grunnlag for gode diskusjoner om framtidens læremidler.

Dag Gjestland (71) er mag.art. i sosiologi og tidligere universitetslærer og forlagsredaktør.