To av vårens sakprosadebutanter har skrevet bøker om å ”møte veggen”. Jeg møtte dem sammen med psykolog Peder Kjøs, som har bidratt i den ene boken.
Som journalist er man hele tiden på jakt etter en trend, en knagg, en vinkling. Det er til tider en barnslig lek. Har man oppdaget to ting som oppstår på ulike steder, men til lik tid, og som i tillegg ligner på hverandre, ja da har journalisten avdekket noe tidsåndaktig som ber om å bli nedtegnet.
Petter Wallace og Benedikte Rasmussen har begge bakgrunn fra mediebransjen, henholdsvis NRK og TV2. De møtte veggen og den smertefulle angsten på ulike tidspunkt i livet, Wallace da han var rundt 50, Rasmussen midt i 30-årene. Da de var nede i mørket, lette de etter litteratur som kunne være til hjelp for dem, men ingen av dem fant det de lette etter. Boken var simpelthen ikke skrevet. Men nå er det altså skrevet to.
PROSA: Dere velger begge å skrive bøker om et sårbart og skambelagt tema. Få snakker høyt om angst og utbrenthet. Hvorfor har dere valgt å eksponere dere selv på denne måten?
Rasmussen: Da jeg begynte å skrive, var det fordi jeg oppriktig følte at det var en viktig historie å fortelle. Ikke fordi min historie var så spesiell, snarere tvert imot. Jeg savnet å ha noen å sammenligne meg med da jeg var på mitt sykeste. Hvilke reaksjoner og følelser er normale i en slik situasjon? Jeg fant ingen bøker som kunne hjelpe meg. Jeg hadde heller ingen mennesker rundt meg som var i en lignende situasjon. Jeg har skrevet meg ut av de ulike følelsene og reaksjonsmønstrene, og kommet tilbake til en balansert og normal hverdag. Håpet er at boken også kan hjelpe andre som havner i en lignende situasjon.
Wallace: Det er svært ensomt å ”møte veggen”, og i likhet med Benedikte ble jeg opptatt av å finne noen referansepunkter. Jeg fant ingen i litteraturen. Jeg fant to typer bøker om emnet, men ingen var til noe hjelp. Den ene typen var bøker av kjendiser som hadde opplevd noe vondt, og som fortalte sin historie på biografisk vis. Det å gjøre noe for andre virket ikke som en drivende kraft i disse bøkene. Den andre typen var relativt kjølig sakprosa om angst og uro, skrevet av fagfolk som jeg mistenker ikke selv har erfart sterk angst på kroppen. Sånn sett opplever jeg at både min og Benediktes bok representerer en slags tredje vei.
Etter hvert som jeg fikk hjelp og innsikt, fant jeg også noen svar som muligens kunne være til hjelp for andre. Det var da jeg bestemte meg for å skrive. Etter hvert kontaktet jeg min psykolog, Peder Kjøs, og lurte på om han også ville bidra. Jeg ønsket at boken også skulle være mer faglig forankret for å skape en bedre balanse, at den ikke bare skulle handle om mine egne erfaringer med angst. Peder syntes det var en god idé.
Kjøs: Jeg foreslo å ta prosjektet et skritt lenger inn i det private og spurte Petter om det var greit at vi også publiserte pasientjournalen som en del av boken. På den måten får vi vist fram hva som skjer i terapien og hvilke problemstillinger som kommer opp, samtidig som det bidrar til bokens faglighet og troverdighet.
PROSA: Det er en trend i dagens sakprosamarked at kjente mennesker skriver nært om selvopplevd sorg, smerte eller sykdom. I forrige nummer hadde vi et essay om akkurat dette. Det er altså noe tidstypisk over bøkene deres. Hva tenker dere om dette? Dere faller ikke i kjendisfellen?
Wallace: Jeg er ikke helt komfortabel med å være en del av en slik trend, og hvis jeg er det, føler jeg at jeg har bommet på oppgaven. For meg var det viktig at boken ikke ble en selvbiografisk fortelling, men skulle den bli troverdig, var det jo viktig å trekke veksler på egne erfaringer. Men hele tiden balansert opp mot det faglige, det var jo derfor jeg ville ha Peder med.
Rasmussen: Jeg har egentlig et rolig og avslappet forhold til dette. Det begynner å bli mange år siden jeg var på skjermen og meldte vær på TV2, og mye har skjedd siden den gang. Hvorvidt Cappelen Damm antok manuset mitt fordi jeg har vært en kjent person, vet jeg ikke. Det har jeg aldri spurt dem om. Jeg er heller ikke så naiv at jeg ikke ser at jeg har fått masse PR på grunn av bakgrunnen min, men det lever jeg greit med.
Wallace: Pressen er hele tiden opptatt av å finne redaksjonelle knagger. Jeg har opplevd å plutselig bli omtalt som TV-guru i forbindelse med boken. Som om det å være kjent innen et felt gir meg og oss en slags kompetanse eller tyngde i forhold til bøkenes tema. Det viser hvor absurd og feilskrudd dette samfunnet kan være. Samtidig har det nok bidratt til at jeg lettere har fått ut budskapet mitt, paradoksalt nok.
PROSA: Dere beskriver dere selv som utpregede ”ja-mennesker”, ”flink pike” og ”flink gutt”, og skriver at dere gjerne lar andres behov gå foran egne. Går denne typen mennesker lettere på en smell enn andre?
Kjøs: Man kan nok være mer sårbar for utbrenthet og angst når man setter andres behov foran egne. Når man ”møter veggen”, har det gjerne sammenheng med en tilpasningsutfordring. Det skjer en endring i livet, eller det skulle kanskje skjedd en endring som ikke kommer. Når endringen inntreffer, la oss si et jobbskifte som medfører større krav og utfordringer, løser man problemet ved å gjøre det samme som man alltid har gjort. Man sier ja uten å stille spørsmål, og jobber mer. I terapien er det gjerne dette vi utforsker: å finne andre og bedre strategier for å mestre utfordrende situasjoner.
Rasmussen: Jeg kjenner meg igjen i dette. For meg var det et jobbskifte som var den utløsende årsaken, men på et eller annet tidspunkt ville det nok skjedd uansett. Jeg hadde i så mange år levd et liv hvor jeg tok usunne valg som litt etter litt førte meg nærmere sykdom. Det er også noe av poenget med boken: Jeg håper å kunne bidra til å forebygge og hjelpe før det går for langt.
Wallace: Det er lett å tenke at det er for mange ytre påkjenninger og for mye stress som gjør at man klapper sammen. Og det skjer nok også. Men jeg tror det motsatte er et større problem: at det er det indre presset som gjør oss syke. Vi lever i et samfunn og i en tid hvor det er mulig å få realisert sine ambisjoner på en helt annen måte enn før. Svært mange av oss har jobber vi synes er morsomme og meningsfulle, og vi ønsker å yte maksimalt. Det er vel og bra. Paradokset er at vi risikerer å bli syke av oss selv, av våre egne krav.
PROSA: Noe som overrasker meg i din bok, Benedikte, er beskrivelsene av temmelig brutale møter med omgivelsene. Flere ganger blir du møtt med liten forståelse og aggressivitet når du er på ditt mest sårbare. Mens du, Petter, får mye forståelse for din situasjon. Er det en kjønnsdimensjon her?
Rasmussen: Jeg ble også overrasket over dette, og flere negative erfaringer gjorde at jeg isolerte meg enda mer og ikke orket å møte andre mennesker. Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ble møtt på denne måten. Noen ble nok redde for selve temaet, mens andre kanskje opplevde et krav eller forventning om at de skulle hjelpe meg. Og så reagerer de med sinne isteden. Jeg hadde ikke forventet denne typen reaksjoner.
Wallace: Jeg er også overrasket over dette. I utgangspunktet ville jeg tenkt at det var lettere å bli utbrent som kvinne enn mann, at det var mer naturlig for kvinner å snakke om det, det er liksom en del av kjønnsrollen.
Kjøs: Jeg tror dessverre det er helt riktig at det er en kjønnsdimensjon her, og at kvinner kommer dårligst ut. Menn har gjerne mer å gå på enn kvinner i mange sammenhenger, også her. Når en mann viser seg sårbar, deler følelser og forteller om psykiske problemer, så sier ”alle” flott, så fint, det var modig gjort. Mens en kvinne som gjør det samme, nok oftere vil bli sett på som overfølsom og masete, slik at problemet lettere blir bagatellisert. Det er dypt urettferdig.
PROSA: Selv om bøkene handler om mye av det samme, er de også svært ulike i form og innhold. Petter er i større grad opptatt av fakta og saklighet, mens Benedikte lar følelsene få mer spillerom. Hvorfor har det blitt slik?
Wallace: Jeg har vært opptatt av å gi språk til noe som for mange oppleves som språkløst. Vi har et eget kapittel i boken hvor vi går gjennom ulike definisjoner av følelser som angst, uro og frykt. Mange har kommet til meg i ettertid og fremhevet dette kapitlet spesielt. Det er vanskelig å finne et språk for psykiske lidelser, og det gjør det også vanskelig å snakke om det til ens nærmeste. Jeg har hatt behov for å alminneliggjøre angsten og formidle dette på en saklig måte.
Rasmussen: Jeg tror kjønn også har betydning for hva vi er opptatt av og vektlegger. Som kvinne tror jeg du blir opptatt av følelser også når du havner i en situasjon som dette. Det var svært mange følelser som skulle ut, og jeg synes det gir verdi å fortelle om dem. Det tok imidlertid to år fra jeg var friskmeldt til jeg hadde nok distanse til stoffet. Og først da kan det også være til nytte for andre.
PROSA: Bøkene er også svært forskjellige både i synet på psykologien som fag, og når det gjelder hvordan psykologi brukes i bøkene. Du har samarbeidet med en terapeut, Petter, mens psykologene er langt mer fraværende i din bok, Benedikte, selv om du også fikk psykologhjelp?
Petter: For meg var det helt avgjørende å få psykologisk hjelp raskt, og det var nøkkelen til å kunne leve med angsten og finne nye mestringsstrategier. I den prosessen oppdaget jeg at jeg prøvde å løse nåtidens problemer med fortidens løsninger, og at det var mye av årsaken til angsten. Da oppdaget jeg også verdien av å jobbe meg tilbake i tid, psykologisk, for å finne ut hvordan mønstre som har gjentatt seg gjennom årenes løp, opprinnelig har oppstått. Dette ble viktige dimensjoner å ha med inn i boken.
Benedikte: Min sykdom ble svært langvarig fordi jeg så lenge valgte å ikke oppsøke psykologisk hjelp. Jeg var nok temmelig umoden i begynnelsen av 30-årene, og da jeg ble syk, fikk jeg det for meg at ingen skulle få tukle med hodet mitt, den kontrollen ønsket jeg å ha selv. Det tok over et år før jeg innså at jeg hadde behov for denne typen hjelp, og da jeg endelig fikk behandling, var det svært effektivt og hjelpsomt, selv om det var kortvarig. Men det meste av tiden jeg var syk, gikk jeg ikke til psykolog, og det er nok også grunnen til at det heller ikke er med i noen særlig grad i boken.
PROSA: Uavhengig av personlighetstype og hvilken risiko man har for å bli utbrent, så er det jo slik at alle mennesker er i en eksistensiell situasjon – vi skal alle eldes og til slutt dø. Du tar opp dette perspektivet i boken deres, Peder. Hvorfor gjør du det?
Kjøs: Vi lever på mange måter i en grotesk vinnerkultur, men det er umulig å innfri alle krav og være best hele tiden. Den ekstreme fortolkningen av å ikke klare noe – som når man ”møter veggen” – er at man er døende. Og døden er jo det ultimate nederlag som vi ønsker å kjempe imot, selv om den før eller siden kommer. Jeg tenker at en sunn dødsbevissthet og det å akseptere at vi ikke kan klare alt – og heller ikke ønske det – er sentralt i denne sammenhengen.
Petter Wallace er sjef for eksternredaksjonen i NRK, som blant annet har ansvar for programmer som Lilyhammer, Brille og Skavlan. Wallace var også prosjektsjef for NRK-serien Himmelblå.
Benedikte Rasmussen er tidligere værdame i TV2 og har jobbet i Storm. Hun driver i dag sitt eget firma.
