03 persiskudoedelig dg 111020
Illustrasjon: © John S. Jamtli. Gjengitt med tillatelse fra Steffen S. Sørum: <i>Krigere</i> i serien Min første leseløve, Cappelen Damm, 2019.

Om å skrive lettlest sakprosa for barn

– Sakprosa for barn skal ikke bare være en voksenbok i størrelse small.
Bjørn Arild Ersland

Jeg fikk et tilbud fra Cappelen Damm om å skrive lettlest sakprosa for serien Leseløvene. Lettlest er populært, først og fremst som lesetrening, men foreningen Leser søker boks arbeid med lesere i motvind har åpnet for en videre tolkning og kategorisering av hva som er lettlest. I denne artikkelen tenker jeg primært på lettlest for utrente lesere i alderen 6–8 år.

Å skrive sakprosa for barn setter forfatteren overfor en rekke utfordringer. Og lettlest er ikke lettskrevet. Å skrive lettlest krever mer av forfatteren enn det mange tror, nettopp fordi jobben er å få det til å se enkelt ut. I tillegg stiller lettlestsjangeren særegne krav som vanskeliggjør forfatterens oppgave som formidler av fagstoffet. Teksten strippes for bildebruk, konsonanter og indirekte språk, og borte blir det som ofte kjennetegner litterær kvalitet. Å gjøre innholdet forståelig og lettlest nok kan noen ganger til og med sette formidlingen i fare.

Leseløvene kommer i tre nivåer. For de yngste og minst øvede leserne finnes Løveungen, som er på 22 sider og har én til to setninger per oppslag. Neste trinn er Min første leseløve, som skal inneholde ca. 800 ord, og til slutt: Leseløve med 3000 ord. Mitt oppdrag var å skrive en Min første leseløve, altså nivå 2 med 800 ord for aldersgruppen 6–8 år.

Forlagene vil jo gjerne ha bøker på alle nivåer i salg og bestiller manus slik at nivåene er dekket. Noen forfattere er skeptiske til slik kategorisering for barnelitteratur som Leseløvene og «lettlest», men pedagogiske erfaringer og kompetanse ligger bak disse rammene nettopp fordi den som skal lese, har begrensninger vi lett kan glemme. Som kunstner ønsker man å være fri til å skrive slik man selv ønsker, såkalte «allalderbøker» hvor kunsten er i fokus og boken blir løftet frem i Morgenbladet og Klassekampen. Lettlest blir sett på som brukslitteratur, slike bøker blir sjelden innkjøpt av Kulturrådet og aldri anmeldt i avisene, og lettlest-prosjekter gis sjelden stipend. Jeg liker likevel godt å skrive på bestilling, rammer gjør meg ofte mer kreativ nettopp fordi det gis utfordringer som må løses. Det er viktig å ha leseren, deres lesenivå og ikke minst interesser i fokus.

Er kvaliteten på sakprosa dalende?
Under utdelingen av Kulturdepartements priser for beste barne- og ungdomsbøker 14. mars 2019 sa juryleder Silje Johannessen følgende:

Vi har sett en stagnasjon i antall norskprodusert sakprosa for barn og unge, utgivelsene er tilbake på nivået før innkjøpsordningen ble etablert i 1996. Når det er sagt, ønsker vi oss flere og bedre sakprosabøker […]. Vårt inntrykk er at den samlede kvaliteten også går ned. Dette er et stort problem.[i]

Imidlertid har norske sakprosabøker opplevd større interesse i utlandet de siste årene. Både Kvinner i kamp av Marta Breen og Jenny Jordahl og Hvordan lager man en baby? av Anna Fiske har slått rekorder når det gjelder antall oversettelser. Silje Johannessen påpeker i sin jurytale: «Girl Power er også en trend som speiler samfunnsengasjementet i 2018.»

Jeg tror ikke nødvendigvis kvaliteten synker, men jeg tror vi ser en stagnasjon fordi sakprosa leses mindre nå enn tidligere. Tradisjonelt har gutter vist større interesse for sakprosa enn for skjønnlitteratur. Jeg har lurt på om synkende tall henger sammen med lavere lønnsomhet for forlaget, som igjen gir færre titler for gutter, fordi guttene i alle undersøkelser leser mindre og ikke er en kundegruppe man satser på.

I boken Barnelitteratur (2018) hevder Birkeland, Mjør og Teigland at siden dokumentert kunnskap er så viktig i sakprosa, har tema som natur og naturfenomen, menneskekroppen, geografi, sport, teknikk og transportmiddel vært tunge emneområder. De hevder videre at dette kan være grunnen til at det har festet seg et inntrykk av at sakprosa appellerer sterkt til gutter. Jeg er ikke uenig, men samtidig har også gutteleserens lesevaner endret seg. Flere tema innen sakprosa og et bredere spekter av titler er bra, og digitale plattformer utfordrer boken.

Dette var noe av det jeg hadde tenkt på da jeg skulle i gang med et nytt bokprosjekt.

Hvis det nå var en trend med girl power, og bøker for jenter var i fokus, tenkte jeg at det var viktigere enn noen gang å holde på gutter som lesere. Men hva ville gutta lese?

Som forfatter på skoleturneer landet rundt har jeg gått empirisk til verks ved å be om lister over hva slags tema 9–12-åringer ønsker å lese om. Listene var aldri særlig lange, men det var ofte samme tema som gikk igjen, og de stemte overens med Birkelands, Mjørs og Teiglands syn. Krig og våpen, motorkjøretøy og dataspill dukket regelmessig opp. Metoden jeg brukte for å samle data, holder neppe som en forskningsstandard, men var likevel tankevekkende.

Krig og våpen er problematiske tema å formidle, men like fullt noe som interesserer. Etter å ha søkt gjennom lettlest-utgivelsene i salg fant jeg ingen bøker om emnet, ja i det hele tatt veldig få bøker om de emnene dagens gutteleser ville ha. Det bør være en prioritet hos utgivere å oppfylle leserens ønsker og interesser.

Se på gaming
Steam er en portal hvor mange kjøper spill til PC, Mac og iOS. Tilbudet er stort, og til forskjell fra bokverdenen finner jeg flere av temaene guttene ønsker seg her. Jeg spør meg selv: Har bøkene sviktet? Og så har spillverdenen klart å levere?

Et av de mest populære spillene i skrivende øyeblikk heter Fortnite. Fortnite er et «skytespill» hvor spilleren kan velge mellom mange forskjellige våpen. Det er motoriserte kjøretøy, og man kan skape sin egen avatar ved å kjøpe digitale klær og annet stæsj for å gjøre avataren mer personlig. Fortnite er tilgjengelig på så å si alle plattformer, både nettbrett, PC og spillkonsoller, og er i utgangspunktet gratis. Likevel har skaperne i Epic Games hatt et formidabelt overskudd fordi de klarer å få spillerne til å kjøpe digitale tilleggsprodukter som tilbys in game.

Våpenfascinasjon og førstepersonsskytespill er gjort «spiselig» for yngre målgrupper ved å skape en distanse til eller filter mot virkeligheten. I Fortnite er det ingen som dør og ikke noe synlig blod, og derfor kan spillselskapet sette lav aldersgrense.

På litteraturfeltet handler aldersgrupper som regel om lesekapasitet og lesenivå. Flere i bransjen har tatt til orde for at det ikke finnes grenser for hva litteratur for barn kan handle om. Den nordiske barnebokkonferansen i Stavanger vinteren 2019 hadde grenser som tema, og det ble flere ganger konkludert fra scenen i samtaler og forelesninger at litteraturen er grenseløs. Så da skulle det ikke være noe i veien for at jeg kunne skrive om krig?

Sakprosa for voksne tar opp mange flere kontroversielle tema og samfunnsspørsmål, som politikk og internasjonale konflikter, enn det man finner i litteraturen for barn og ungdom. En av årsakene er nok en misforstått tanke om at barn ikke kan utsettes for tanker og verdier som bryter med våre egne, eller at de ikke vil være i stand til å diskutere dem. Det er rart, siden nettopp et barneperspektiv i litteraturen skal kunne gi rom for dialog med leseren.

Krigere gjennom tidene

Den som skriv, skal hente inn kunnskap frå ulike kjelder, han eller ho skal velje ut, men og velje bort, systematisere og leggje til rette for ein mottakar som (oftast) har avgrensa kunnskap om emnet eller saksområdet (Barnelitteratur, Birkeland, Mjør og Teigland)

Etter en kort avklaring med forlaget skisset jeg opp prosjektet: Krigere. I tillegg til avgrensningen som ligger i å skrive lettlest, har Leseløve-konseptet sine helt spesielle rammer. Jeg var begrenset til et bestemt antall oppslag og fikk kun bruke 800 ord i brødtekst. Jeg kunne få lagt inn noe mer tekst i illustrasjonene, men det ville være lite.

Først laget jeg en liste over krigere jeg kunne tenke meg å skrive om. Det ble en liste på over 30 typer krigere fra antikkens Egypt via riddere g, oppfinnelsen av kruttet, imperiebyggingen og de store verdenskrigene og frem til den moderne og høyteknologiske krigeren i dag. Jeg ønsket å få med mest mulig og vise linjene i historien. Geografisk spredning var også viktig. Tradisjonelt var krigere fra Vesten overrepresentert i lignende utgivelser fra tidligere.

‘Begin at the beginning,’ the King said very gravely, ‘and go on till you come to the end: then stop.’

Alice in Wonderland, Lewis Carroll


Som så mange sakprosaforfattere før meg innså jeg at prosjektet måtte begrenses. Med 30 krigere ville dette fort bli et verk på nærmere 120 sider, og det ville langt overskride det lettlestkonseptet forlaget ønsket. Den enkleste avgrensningen ville være i tid. Jeg hadde allerede tenkt at boken måtte være kronologisk, fordi det er intuitivt for leseren å skjønne. Jeg valgte å starte med antikken og stoppe ved middelalderen. Overgangen til krutt ville fungere som et nytt startsted, og hvis prosjektet var vellykket, kunne det være en inngang til et bind 2.

Jeg endte opp med et utvalg på 10 krigere i kronologisk rekkefølge. Mer ville det ikke bli plass til om jeg skulle skrive om hver enkelt, og et mindre utvalg følte jeg ville bli for smalt. Listen ble følgende:

·       Egyptiske krigere (krigskjerrer)

·       Greske hopliter

·       Persiske «udødelige»

·       Romerske legionærer

·       Krigere fra Kartago (krigselefanter)

·       Nordiske vikinger

·       Britiske langbuemenn

·       Franske riddere

·       Mongolske horder

·       Japanske samuraier

Når man skriver innenfor et lettlestkonsept, kan det som ofte er naturlig og avklart i vanlig sakprosa, bli diskusjonstema. Forlaget var usikker på om krigskjerre og krigselefanter ville fungere. Skulle dette ikke handle om krigere? Altså de som satt oppå elefanten og hesten? Ville det være forvirrende å ha med dyr? Jeg ønsket å ha med dyr for å vise at mennesket fra tidenes morgen har temmet dyr, også for krig.

Hver kriger fikk et oppslag med helfigurbilde som gir en visuell oversikt over klær, våpen og annet utstyr. Også her måtte jeg begrense bruken av fremmedord. Hva ville fungere best av «dolk», romernes latinske «pugio» eller rett og slett «kniv»? Noen steder valgte jeg bort alle fremmedord, mens jeg i andre oppslag presenterte leseren for både greske, egyptiske og latinske navn på våpen, men gjerne sammen med enkel norsk forklaring. For noen er fremmede og rare ord små skatter. Jeg har møtt mange første- og annenklassinger som uten problem kan skrive navnet på flere Pokémon-figurer og dinosaurer.

Noe må ut
Redaktøren på forlaget ga meg en reality check. 800 ord fordelt på 10 krigere blir 80 ord på hver. Enkel matematikk.

Lettlest er i korte trekk å fjerne småord. Lange ord byttes med kortere. Korte og konkrete setninger. Mindre variasjon og få synonymer, altså det helt motsatte av det som mange definerer som kvalitet i litteratur. Men den største utfordringen når jeg brekker og sliper teksten, er at stoffet som formidles, kan bli så forkortet at det tenderer mot å bli helt feil.

Enkeltkrigere og kjente ledere måtte ut. Farvel Gaius Julius Caesar, Tlahuicole, Boudicca, Miyamoto Musashi og Djengis Khan. Navnene deres ville for det første være vanskelige å lese. Historiske skikkelser må også plasseres i en kontekst, og det ville fort bygge ut teksten vesentlig. Skulle jeg vie plass til Julius Caesar, måtte jeg gjøre rede for Roma som republikk. Gallerne. Borgerkrig. Diktatur. Alt sammen veldig spennende, men det kan fort bli mer enn en munnfull for utrente lesere. Jeg valgte derfor å konsentrere meg om krigertyper og våpen.

Forenkling fører til at hver kriger representerer grupper, og noen ganger hele imperier. Men kunne det også bli direkte feil?

Hvis jeg avbildet den romerske legionæren, så ville denne spesifikke krigeren representere Romerriket – et vellykket imperium som besto i en tidsperiode på over 1000 år. Altså fra monarki via republikk til keiserrike, og gjennom militære reformer som endret både våpen, hvem som ble vervet, og ikke minst hvordan krigeren så ut, også etter delingen i et øst- og vestromersk rike.

Hvis jeg valgte en tempelridder for å representere europeiske riddere, ville leseren ikke få med seg at 1) ikke alle korsfarere var tempelriddere, 2) tempelriddere i perioden 1128 til 1312 endret seg på flere vis og 3) ikke alle ridderne gjennom middelalderen var korsfarere. Samtidig ville en tempelridder være et bilde på konflikten mellom de kristne og islam i middelalderen. I populærkultur, også for barn, dukker tempelridderne opp med jevne mellomrom.

Et tredje eksempel på hvordan forenkling fort kunne gjøre teksten misvisende, var de allerede nevnte krigselefantene. I dag finnes det afrikanske og asiatiske elefanter. Sistnevnte større enn den afrikanske. Størrelsen hadde enorm betydning for hvordan de kunne brukes på slagmarken, og det fantes mange typer og bruk. Et ekstremt eksempel er fra Sørøst-Asia, hvor dyrene hadde kanoner på ryggen! Britene brukte elefanter i krigen mot Japan. Mest kjent er Hannibal og kartagerne, som marsjerte over Alpene og angrep Romerriket nordfra. Kartagerne hadde med seg 50 elefanter, men hvilken rase elefantene var av, er uklart. Noe forskning hevder også at det kunne være en nå utdødd tredje rase.

Alt dette er historisk kuriosa jeg så gjerne ville ha diskutert i boken, men det ville ikke nødvendigvis være det beste for leseren. Som Birkeland, Mjør og Teigland skriver i Barnelitteratur:

Når ein i fagbøker for vaksne argumenterer seg fram til konklusjonane på ein så omstendeleg måte, er det stor fare for at lesaren mistar interessa. Slike faglege tilløp kan lett få barnelesaren til å ramle av lasset lenge før teksten kjem til poenget.

I Krigere er formatet så begrenset at jeg verken kan argumentere meg frem til et svar, legge inn fotnoter eller ha lange utlegninger.

Hva vil de voksne si?
Når jeg tygger og formulerer, har jeg alltid en nagende frykt for at jeg skal bli «tatt» i feil. Enten av en av elevene som kan «alt» om temaet, eller voksenleseren som ikke ser at boken er laget med bestemte rammer og begrensninger. Derfor var de siste rundene med strykninger og avgrensninger særdeles smertefulle.

Jeg valgte å bruke templarene som representant for middelalderens ridder, og som kuriosa tok jeg med at korset på drakten deres i dag er å finne hos Røde Kors og på sykehusskilt. Men det er en forenkling. Det engelske ordet «hospital» kommer fra en annen orden: hospitalerne (Sankt Johns orden). Det var de som etablerte forgjengerne til dagens sykehus. Dette ville rett og slett bli for mye informasjon for denne teksten (og denne korte gjengivelsen er heller ikke helt presis).

Kjønnsrepresentasjon er langt fremme bevisstheten hos de fleste forfattere og forlag. Spesielt i barnelitteraturen er det skjedd en positiv endring. Men under arbeidet med Krigere skulle jeg oppleve at dette ikke var helt uproblematisk. Kvinnelige krigere i antikken og middelalderen var mildt sagt et sjeldent syn. Hos vikinger, keltere og samuraier finnes det kilder som forteller om kvinnelige krigere, men dessverre regnes kildene jeg fant, som upålitelige og kanskje mest som myter.

I den romerske hær var det kun menn som kunne la seg verve, men hos motstanderne deres dukket det opp kvinnelige krigere og ledere – et interessant tema i seg selv. Kelternes opprør mot Roma ble ledet av krigerdronningen Boudicca i år 60–61. Kilder forteller at hun ble pisket av romerne og hennes døtre voldtatt av legionærer – en slik traumatisk opplevelse må ha gitt henne et brennende hat til okkupantene. Etter flere suksessfulle angrep mot romerne var likevel nederlaget unngåelig, og Boudicca tok sitt liv.

Kvinnelige krigere i en tid hvor fysisk overlegenhet var avgjørende, ville ha vært uhyrlig sjelden. Noen kilder forteller om kvinner som tar til våpen når romerne utslettet hele folkegrupper til siste mann og kvinne, men at de fantes i regulære hærer i antikken, har jeg ikke dekning for. Å presentere leseren for kun mannlige krigere ville altså ikke vært historisk feil, men kunne skape reaksjoner. Måtte dagens forventing til representasjon tilfredsstilles, selv om det ble historisk feil? Tre av krigerne i boken er tegnet slik at de like gjerne kan være kvinner (ansiktet er skjult). Jeg ønsket at det skulle være en mulig fortolkning hos leseren.

Kilderegister – for hvem?
Det er ingen sitater i Krigere, og det er heller ikke plass i den løpende teksten til å henvise til hvor jeg har hentet informasjonen fra. Det var ikke rom for å diskutere ulike syn eller gjøre drøftinger som de jeg har vært innom tidligere.

Til fagtekster stilles det krav til at kunnskapen som formidles, skal kunne kontrolleres og etterprøves. I den norske skolen blir elever og studenter innprentet at kilderegister skal med. Jeg har selv som forlagsredaktør mast på forfattere for at dette skal være i orden før trykk. Et ordentlig kilderegister bakerst i verket er ofte definisjonen på ordentlig håndverk i sakprosa. All litteratur det refereres til eller siteres fra, skal inn i kilderegisteret.

Men i lettlestbøker der barna skal lese selv, hvilken rolle vil et kilderegister ha? Oppslagsverkene som brukes, er ofte langt utenfor barnelesernes kompetanse. Hvem vil et slikt register være for?

Når både språk og innhold må beskjæres så voldsomt som i Krigere, er det et behov for å vise at vesentlig kunnskapsinnhenting ligger bak prioriteringene. Registeret skal ikke bare vise til kildene, men også vise at jeg har gjort en god jobb. Men er det altså anmeldere, kritikere, bibliotekarer, Kulturrådet og stipendkomiteer jeg skal nå? Det er naturligvis ikke noe i veien for det. Da bør kilderegisteret settes med liten font og etter de normene som gjelder. Er derimot ønsket å nå de unge leserne boken er ment for, gjerne for at de skal lese mer, mener jeg at oppsettet av kilderegisteret må bli en del av brødteksten og bryte med oppsettet for kilderegister. Krigere er en av få lettlestbøker med kilderegister. Ingen av bøkene er aktuelle for målgruppen, derfor ble kilderegisteret satt sammen med kolofonen og med liten skrift.

800 ord om krigere vil på ingen måte gi alt man behøver å vite. Jeg sier heller ikke at Krigere er et leksikalsk oppslagsverk. Forlagets format, språket, leserens kompetanse og mine tematiske valg er alle med på å begrense prosjektet. Forhåpentligvis gir Krigere likevel et innblikk i krig og våpen som skaper nysgjerrighet og et ønske om å finne ut mer, fordi temaet fenger. For god sakprosa bør gi leseren kunnskapstørst og være et første skritt, ikke bare innen lesetrening, men også mot å forstå og fundere over alt mellom himmel og jord.

Note:
[i] barnebokinstituttet.no/aktuelt/humor-doden-og-kampen-for-tilvaerelsen-her-er-vinnerne

Steffen Sørum (f. 1976) er forfatter, førsteamanuensis og faglig leder for forfattarutdanninga ved Norsk Barnebokinstitutt.